onsdag 28. september 2016

Helt Hellas-nerd

Jeg er over gjennomsnittet interessert i den antikke idrettshistorien, og da er det ikke unaturlig at jeg drømmer om å løpe med og blant de greske gudene i Olympia.

 

Giorgios driver sportsforretning i Paleochora på Kreta, og løp «Running with the Gods» i juni.


«Running with the Gods» heter et maraton, som faktisk er litt lengre enn de 42 195 metrene som er den eksakte distansen. De 43,8 kilometrene går opp til fjellet Olympia, som er 2917 meter høyt, men løperne når 2780 moh som det høyeste punktet. Det er over 200 meter høyere enn Galdhøpiggen. Starten går i byen Olympia som ligger nedenfor fjellet, og det var her de første olympiske leker fant sted i år 776 f.Kr. Deltakerne har tidssperrer å forholde seg til underveis i løpet - når du ikke de ulike passeringene innen en bestemt tid, får du ikke fortsette. Totalt har man lov til å bruke 10 timer på hele løpet.

 Ikke Olympia, men på vei opp mot 800-900 moh på Kreta

Det var på Olympia Zevs, den mektigste guden i gresk mytologi, bodde og regjerte. Han er den høyeste, den allmektige og den som styrer naturen. Zevs var sønn av Kronos og Rhea. Kronos slukte sine barn, men moren reddet Zevs og gjemte ham i en hule i fjellet Ida på Kreta.

Og nettopp Kreta har vært mitt feriested sommer og høst de fire siste årene, samt at jeg har feriert på Antiparos i tillegg. Jeg kan skilte med atskillige mil tilbakelagt på støvete, greske veier, men aldri vært på fjellet Ida. Men det kommer vel.

Nok om Zevs, nok om greske guder. Fascinasjonen over den antikke idrettshistorien og også vår tids moderne olympiske historie, gjorde at jeg stod på startstreken i Maraton en novembersøndag i 2014. Da løp jeg, sammen med et knippe andre norske damer, den autentiske maratonløypa, fra Maraton til OL-stadion i Athen fra 1896. Riktig nok et av mine tidsmessige svakeste maraton (tror det var nummer 9 i rekka), men et av dem jeg husker aller best.

 Dagen etter Athen Marathon 2014, på Akropolis


Athen kommer jeg garantert til å gjøre igjen, og planen er å gjennomføre (på ei langt bedre tid enn i 2014, så jeg har noe å revansjere) allerede høsten 2017. Olympia Marathon skulle jeg helst også hatt på lista så snart så mulig, men det er mye som skal klaffe for å få det til. Det er ikke bare å sette seg på et fly som tar deg direkte dit. Olympia ligger rundt 80 km fra Thessaloniki, landets nest største by.

Uansett - det er lov å drømme. Og en slik laurbærkrans vil jeg ha - en gang.







tirsdag 27. september 2016

Snart i mål for september

#løpforthea, som startet 1. september, nærmer seg slutten. Inkludert i dag, gjenstår fire dager, der du kan løpe eller gå, til inntekt for Thea Steens minnefond.

Jeg aner ikke hvor mange som faktisk har hengt seg på,  men ifølge aktiviteten både på instagramkontoen, @lopforthea og Facebook-siden «Løp for Thea», er det flere hundre. Satser på at det stemmer.

Min intensjon med prosjekt #løpforthea er at det fortsatt skal eksistere, med mer fokus i enkelte måneder - som september har vært. Jeg håper at dere som har vært med og dere som ønsker å hive dere på, fortsetter å løpe og gå, samtidig som dere støtter et veldedig (og viktig) formål.

Fortsett med å dele treningsbilder eller annet, både på instagram og Facebook. Slikt inspirerer, uansett hvilket nivå man er på. 



Bruk de siste dagene aktivt, gå eller løp for å sanke kilometer. 1 km = 1 krone. Sluttsummen av antall km = antall kroner du bidrar med.

Beløpet kan betales via kontonummer eller Vipps, se informasjon nedenfor.

Vipps

«Thea Steens Minnefond har fått Vipps.
Det er mange av dere som har spurt etter Vipps for å kunne bidra til Minnefondet og #sjekkdeg, og nå er den endelig aktivisert.
Du søker opp Thea Steens Minnefond eller 51216 for å kunne overføre.
Tusen takk, igjen, til alle dere som gjør at vi sammen kan bidra til det viktige arbeidet for unge jenter og kvinners helse og framtidsmuligheter. Dere viser et utrolig engasjement og mye varme».

(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)


Kontonummer

1503.79.72816
  
(Hentet fra Thea Steens minnefonds side på Facebook)




Tusen takk for engasjementet.












onsdag 14. september 2016

Litt om alt, egentlig

Veldig ofte går jeg tom for idéer til hva jeg kan skrive om på bloggen, det er vel årsaken til at kontinutiten går litt opp og ned. Så dukket det opp en hyggelig melding i innboksen.



Dagens innlegg er derfor skrevet med utgangspunkt i denne:

«Trude, det er veldig kjekt å lese bloggen din. Det er skikkelig inspirerende. Du er en maskin og råtass. Vet ikke om du har skrevet om det men for oss "vanlige" folk som er der du startet før maratonbølgen så synes hvertfall jeg at det hadde vært kjekt å lese litt en gang om "down periode/dag" jo- vet du har skrevet om akkurat det, men tenker mer på hva du feks gjør hvis du blir syk, forkjøla, smårusket. Tror det hadde vært kjekt å lese om. spesielt på denne tiden når høsten og basseluskene florerer (for du blir vel tung i hodet, kropp og topp du og innimellom).Du er heldig som klarer å løpe så mye og unngå belastningsskader. Forstår at du er flink å trene styrke for kne/bein.. som sagt, en FRYD å følge deg. Ha ei topp helg».

Hvilepuls innimellom slagene, langs Kongevegen på Jæren

Ja, hvor var jeg før maratonbølgen startet - hva er «my story»?

Jeg tør påstå at jeg aldri har startet fra scratch. Jeg har alltid vært aktiv, helt siden barneårene, og det fortsatte ut ungdomstiden, med fotball og håndball som idretter. Jeg husker at jeg løp mye på egen hånd fra 16-17-årsalderen, om enn ikke lengre enn 5-6 km hver gang. Men jeg løp ofte i tillegg til fellestreninger med laget.

Tre år som student ved Norges idrettshøgskole, med håndballspilling i 1. divisjon, kombinert med en del styrketrening, gjorde at formen ble holdt ved like. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var skadet, bortsett fra et par overtråkk, men det satte meg ikke nevneverdig lenge på sidelinja, høyst en dag eller to.

Og siden fortsatte det. Jeg spilte håndball til utpå 2000-tallet, uten å være skadet, jeg løp jevnlig 2-3 ganger i uka, og jeg var spinning- og styrkeinstruktør ved SATS i en årrekke.

Løpinga fortsatte også etter at jeg hadde blitt mor, i 2003, og fra gutta var 3 mnd gamle, investerte jeg i joggevogn, slik at jeg lett kunne komme meg av gårde når som helst.

Jeg tipper jeg i flere år løp 25 km i uka, verken mer eller mindre, og jeg løp aldri lengre enn 9-10 km på ei økt, da synes jeg at jeg virkelig hadde slått til og måtte ha noen dagers løpefri i etterkant....

Drømmen om maraton har egentlig alltid ligget der, men virket så uoppnåelig. Tanken slapp imidlertid aldri, så i 2010, umiddelbart etter mitt første halvmaraton, meldte jeg meg på New York Marathon, som jeg løp 6. november 2011. Derfra har det gått slag i slag - for det var jo slettes ikke uoppnåelig.



Skader og slikt, hvorfor er jeg aldri skadet?

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har vært skadet, verken før, eller etter at jeg begynte å løpe mer strukturert for seks-sju år siden. Jeg har hatt et par kraftige leggstrekker, som har ført til 3-4 dager løpepause, og en strekk/overbelastning i hamstrings, som satte meg ut et par-tre dager. Egentlig er det en dråpe i havet - jeg har vært heldig.  Jeg har sikkert vært innom beinhinnebetennelse, men det har aldri gjort at jeg har stått over ei løpeøkt (sikkert ikke smart, og ikke et eksempel til etterfølgelse).

Stadig kommer det tilbakevendende spørsmål om jeg aldri er skadet, om jeg aldri har vondt. Småvondter, ja, men ikke noe alvorlige greier. Jeg kan ikke komme på andre forklaringer enn at jeg er heldig, og legger «skylda» på gode gener. I en periode var jeg slurvete med styrketreninga, men det siste året har jeg tatt opp igjen dette, og i tillegg kjører jeg gjennom 30 min yoga via webtrening. Om ikke annet, så for å roe ned og strekke ut. Jeg bruker sjelden tung belastning i styrketreningen, da mantraet er «sterk, smidig og spenstig»



Jeg er ikke skånet for forkjølelse, rusk og rask, men igjen vil jeg si jeg har vært heldig og ikke vært så hostete og harkete at jeg ikke har greid å gjennomføre ei rolig løpeøkt (om det er smart, strides nok de lærde om, men det fungerer for meg). Så om du ikke er helt pigg, kan det være greit å likevel komme seg ut og kanskje bytte ut den planlagte intervalløkta med høy intensitet, til ei kort, langt mer roligere økt. Min regel er at hvis jeg går på jobb, er jeg frisk nok til å trene også, men intensiteten tilpasses etter formen. Mulig jeg er født med litt for mye stahet, men det skal veldig mye til for at jeg sluntrer unna ei planlagt treningsøkt.

Treningsmessige downperioder kommer og går, som med alt annet, enten det dreier seg om privatliv, jobb eller skole. Det gjelder for meg også, selv om det ikke er inntrykket mange har. Når det går litt «trått» er det viktig å ha en plan. Har du en plan, der du vet hva og når du skal trene i løpet av ei uke, er det vanskeligere å skulke unna. Jeg har også alltid et mål som venter. Et nytt maraton. Meld deg på løp en stund i forkant, gjerne flere måneder, da blir det garantert lettere å snøre på seg joggeskoene. Konkurrér mot deg selv. Sett opp ukemål eller månedsmål, enten det dreier seg om ei viss tid du vil oppnå på en bestemt distanse, eller antall kilometer som skal nås. Eksempelvis er mitt mål for september å løpe over 300 km, siden jeg ikke har konkurranse denne måneden. 

Bruk søndagskvelden til å planlegge neste løpeuke. Å lage slike «avtaler» med seg selv, forplikter.  Tro meg, det er kjipt å ikke innfri egne forventninger. Overkommelige mål er lettere å innfri, og øker motivasjonen - og omvendt. Vær realistisk.
  
 Plutselig er du der - over målstreken i et maraton


 

















mandag 12. september 2016

Stavanger Maraton

En maratonrapport er alltid på sin plass, og denne gangen kommer den lovlig sent - men den kommer. Det er jo det viktigste.


Det har vel ikke hendt at jeg siden bloggens spede begynnelse for snart fem år siden, ikke har kommentert løpet i etterkant. Som oftest har det skjedd gjennom lange avhandlinger, med analyse ned til hver eneste kilometer. Vel - det blir ikke standarden for nummer 23 i rekka, som fant sted i Stavanger, et kvarters kjøretur unna heimen.

Standard er at nervøsiteten stadig når nye høyder når man står på startstreken i umiddelbar nærhet. Skrekkblandet fryd, der man demper ned egne forventninger og svarer unnvikende når andre i startområdet spør om «hvor fort skal du løpe i dag, da?». Som om jeg plutselig skulle fyke av gårde i et utenomjordisk tempo

- Håper på pers, men det skjer nok ikke i denne løypa. Jeg er tung i beina, har løpt så mye i det siste. Skal mye til for å slå persen her, var svaret de fleste fikk.

Defensivt. Ja, definitivt.

 Før start

Det snur heldigvis fort. For når startskuddet smeller, går ordet «pers» på repeat. De positive tankene melder seg. Ja, det kan være at det går i dag. Faktisk er beina ganske lette. Det kan fort bli pers.

Slik maler det på, til første bakke melder sin ankomst, etter 8 km, sånn ca. En lang, seig bakke, som ødelegger flyten. Etter min mening, burde det vært forbudt med bakker når man skal løpe 42,2 km. Seriøst. Det er en særdeles dårlig idé med bakker og kupert løype over en så lang distanse, men så er heller ikke «bakkedronning» mellomnavnet mitt.

12-13 km. Mor og far langt der framme. De reiser seg opp fra stolene for å gi drikke etter nøye informasjon. Og de heier, men får bare litt kjefting tilbake.

– Feil drikke. Jeg skulle ha Red Bull, ikke cola. Det var på andre runden. Hallo, liksom.

Colaen var for øvrig helt grei, den.

Mor og far - trofaste heiagjeng

Halvveis kommer det TO!!! bakker rette etter hverandre og de er av den bratte sorten. På det tidspunktet tror jeg vi lå an til omtrent 3.32, som ville vært pers med 5 minutter. Det gikk radig på slettene med god drive, og vi, det vil si løpekollega og maratonpartner in crime, Oddveig, og jeg, lå i selskap med noen hyggelige herrer, hvor et par av dem ble hektet av den siste mila.

Og når den siste mila gjenstod, boblet det ikke bare i leggene, det kokte tidvis også over i topplokket.

- Hvor fort går det, hvordan ligger vi an i forhold til 3.30?  Hva må vi løpe på den siste mila for at vi skal klare det?

Oddveig spurte vennlig, som alltid. Arbeidsfordelingen er at hun tar kommandoen i bakkene og jeg har kontroll på tida.

Men når det koker litt, og man innerst inne vet 3.30 var røket for ei drøy mil og en time siden, blir svaret deretter.

– Ærlig talt, jeg kan da ikke vite alt til enhver tid. 3.30 går ikke. Punktum. Men vi må brekke beina om vi ikke skal perse. Det får være godt nok i dag.

Hodet får kjølt seg ned litt når vi kommer til neste drikkestasjon. 7 km igjen med litt kupert sti langs sjøen. Og den hersens bakken. En bratt bakke 1 km før mål når man har løpt 41,2 km. Hvem kommer på noe slikt?

To av de hyggelige herrene hang fortsatt med, og da vi nærmet oss de magiske 42,2 kilometrene, prøvde en av dem å rykke litt.

– Du holder deg her, nå har der hengt her hele tida, dere rykker ikke fra, var Oddveigs klare melding.

Det ble litt humring og noen smil. Neida, de skulle ikke rykke.

 Stemning etter ca 27-28 km

Den siste kilometeren dreide seg om å rekke 3.35-tallet. Jeg var så trøtt. Så sliten. Og litt letta over at det snart var over.

3.35.57. Akkurat i tide. 3.36.01 hadde ikke vært det samme.



Så tar man et lite steg framover her og et steg framover der. Pers med to minutter er innafor. Og nå, to og ei halv uke senere, er aller bakker glemt. Men neste maraton er paddeflatt - sier ryktene.




søndag 11. september 2016

Formidabel innsats

Prosjekt #løpforthea er på dag nummer 11, og stadig strømmer flere deltakere til, enten gjennom løping eller gåing, til inntekt for Thea Steens minnefond.

På en av mange løpeturer langs Jærhavet, sammen med Oddveig Odland
 
Det føles som en evighet siden #løpforthea så dagens lys, men det er faktisk ikke mer enn 10 dager siden de første stegene ble tatt. Og responsen har vært formidabel, rett og slett.

Jeg hadde - helt ærlig - ikke tenkt at prosejktet skulle få slike dimensjoner, men kan ikke annet enn å rette en stor takk til dere som har lagt ned utallige kilometre, enten dere har gått eller løpt, ja til og med syklet. For jeg har faktisk fått spørsmål om folk kan sykle i stedet. For en innstilling.


Thea Steen
Foto: Skjermdump 


Det er utrolig motiverende å se blogginnlegg som viser glade løpefjes «all over».

Selv kjenner at #løpforthea får meg til å løpe en kilomteter og tre lengre enn jeg hadde tenkt for den enkelte økte, og et personlig mål for meg i september er å runde 300 km med god margin. Normalt inneholder en måned 260-280 km, så det er jo ikke så mye lengre enn det jeg vanligvis gjør i løpet av en treningsmåned.

Hvis du følger  Instagram-konton @lopforthea, legges det stadig ut flotte premier som trekkes ut blant deltakerne.

De rause bidragene kommer fra:

• Made In Heaven frisør i Sandnes, med to ganger håprodukter i to gavepakninger (1trukket, 1 igjen)

• G-sport Klepp med Kari Traa-superundertøysett (trukket)

• Løpeskjørt/G-sport Klepp med Flip-belt til oppbevaring av telefon, penger, nøkler etc. til løpeturen

• Sandnes Ulf har gitt en drakt (trekkes i dag, søndag 11.09)

• Viking FK har ikke vært dårligere, og gitt en drakt, de også

• Fine Ting, Oslo - klesbutikk som har bidratt med to stk Guabana-armbånd og et Holzweiler-skjerf

 Pontus Engblom (t.v.) og Aksel Berget Skjølsvik, håper 
du løper litt ekstra mye i september.
 
Takk til Aleksander Mann Solutions, som inviterte meg dit for å fortelle om prosjekt #løpforthea, og hvordan bedriften eventuelt kan bruke dette i forbindelse med sin veldedighetsdag.



Tusen takk også til flotte, spreke Siv Elise Seland, som tok et steg ut av komfortsonen og delte sin historie i Jærbladet fredag, samme dag som startskuddet for  #sjekkdeg-kampanjen gikk, i regi av Kreftforeningen og magasinet Det Nye.






mandag 29. august 2016

#løpforthea på 7-nutsturen og Sandnes halvmaraton

Hvor bra er ikke dette? Arrangøren av disse løpene gir et beløp for hver deltaker som melder seg på ved å bruke en egen kode. Les nedover og meld deg på.



Det dukket plutselig opp en hyggelig melding før helgen, der arrangøren av 7-nutsturen i Sandnes 10. september og Sandnes halvmaraton (både 5, 10 og 21,1 km) 1. oktober, vil donere 100 kroner per deltaker som melder seg på et eller begge av disse arrangementene hvis de bruker en kode. Når du melder deg på, og kommer til siste steg av betalingsdelen, kan du velge:

For 7-nutsløpet: lop4thea

For Sandnes halvmaraton: lopforthea

 Slik ser skjermbildet ut - med voucher code øverst  - skriv inn lopforthea og trykk på «Bruk voucher»
 
Arrangør Thor Hesselberg skrev blant annet dette om sin motivasjon for å støtte prosjektet:

Min mor fikk blodkreft i fjor høst, og da jeg så du ville gjøre noe for kreftsaken, tenkte jeg at dette vil jeg støtte.

Jeg er selvsagt takknemlig for at Hesselberg er så raus og at det også er flere andre som engasjerer seg. Håper derfor at så mange som mulig,  som kanskje har vært i tenkeboksen for om de skal løpe et av de to ovenfornevnte løpene, kjapt tar utfordringen og hiver seg med.

Sandnes halvmaraton arrangeres i år for tredje gang, og jeg har deltatt én gang, det første året, i 2014. Løypa er 10,5 km som man løper to ganger, og den er variert og fint, går langs Stokkelandsvatnet i Sandnes, og det er både grus og asfaltunderlag. Du kan også løpe 5 eller 10 km, så her er det distanser som passer alle.

Når: 1. oktober kl 12.00

7-nutsturen starter fra Gramstad i Sandnes, og er 13 km lang, med mange fine topper, 7, selvsagt, å løpe opp på. 

Når: 10. september kl 10.00



HER kan du lese om Hesselberg, som for få år siden var det han selv karakteriserer som sofagris, til å løpe sitt første halvmaraton i 2012, til nå å være en aktiv triatlet, som har gjennomført Norseman X-treme og også har gjort flere andre spennende ting, som å gå Amundsen-ekspedisjonen, altså 100 km på ski over Hardangervidda.

Følg @lopforthea på Instagram eller let opp «Løp for Thea» som har eget arrangement på Facebook. Der kommer det også en del informasjon framover, og nå er det bare tre dager igjen til startskuddet går.

Jeg håper du er klar - det er vi mange som er.

Etter målgang i Stavanger maraton, lørdag 27. august, sammen med Oddveig Odland





tirsdag 23. august 2016

Om maraton og sånt

...på NRK Rogaland onsdag morgen klokka 08.30. Tune in.




Tja, hva skal jeg prate om?

Det vet jeg ikke helt, men det blir litt tanker omkring løping og hvorfor maraton er i vinden som aldri før, om det er «vanskelig» å starte med langdistanseløp som «voksen», og litt mer. Og siden Stavanger maraton arrangeres i helgen, så blir det også litt om det.

NRK Rogaland onsdag 24. august kl 08.30, altså.

torsdag 18. august 2016

#løpforthea hver dag i september - er du med?

Prosjektet #løpforthea nærmer seg. Om to uker er det bare å snøre på seg løpeskoene og legge inn så mange kilometre som mulig i september



Jeg og Kathrine (PT og løpecoach, den beste av de beste) er i hvert fall innstilt på at det nok blir en del kilometer lengre den neste måneden, og varmer i mellomtida opp både på mølle og utendørs.



Hvis du ikke har fått med deg prosjektet enda, søk opp Instagram-kontoen @lopforthea for nærmere informasjon, eller les tidligere innlegg her på bloggen.
 
Så en utfordring:

Ja, jeg vet det kanskje ikke er lurt å løpe HVER eneste dag, men ingen regel uten unntak. Jeg tenker at september kan bli dette unntaket, og derfor blir september-målet mitt å løpe hver dag.

For å være med i #løpforthea trenger du ikke løpe hver dag, antall gåtte kilometer teller like mye.

Jeg håper også DU vil utfordre deg selv, naboen, mannen, dama di, søster, bror, onkel, tante, bestemor, bestefar, kollega, en kompis eller ei venninne til å gjøre det samme.


Sjekk instagram @lopforthea

#løpforthea
#runforthea
#sjekkdeg
#aktivmotkreft
#jegermed
#hverdagiseptember 





onsdag 17. august 2016

Er det ikke bare å løpe, da?

Jo, det er det faktisk, om du vil komme i bedre form. Skal du nå et bestemt mål, må du følge et opplegg -  på samme måte som du ville fulgt en oppskrift for å bake den perfekte kaka.


Inmotion Essentials Run-armbånd



Mandag var jeg ute på ei rolig mil, som er fast takst på mandager, sammen med løpevenninne og gode coach, Kathrine. Avtalen var 10 rolig kilometre, verken mer eller mindre. Ikke fordi vi ikke ville eller kunne løpe fortere, men fordi det er en del av planen vi følger.  

Jeg har løpt i flere år, ja, så lenge jeg kan huske. Vi snakker om flere tiår. Aldri veldig lang, og aldri veldig fort, men sånn «akkurat passe» og som jeg til enhver tid følte for. Resultatet ble at jeg alltid har vært i god form, at jeg aldri har slitt med å gjennomføre ei mil når det måtte passe og heller ikke et halvmaraton, for den saks skyld.

Men - jeg ble ikke nevneverdig raskere. Kanskje litt, men med tanke på antall timer som gikk med til løping hver uke (jeg tipper 6-7), burde framgangen og resultatene vært bedre.


I ungdommen visste jeg ikke bedre, jeg var fornøyd med meg selv hvis jeg tok en kjapp 5-kilometer noen ganger i uka, helt på lykke og fromme. Løpegleden var den samme som i dag, 30 år senere men framgangen var det så som så med.

To the point. Å snøre på seg skoene og ta en joggetur er supert, det er ikke det, men jeg innrømmer at jeg har kommet et hakk lengre. Jeg er fremdeles mosjonist (supermosjonist, kanskje..), og skal ikke imponere andre enn meg selv. Forskjellen er at jeg i dag vil noe mer med løpinga. Jeg vil bli bedre - løpe raskere. Og det gjelder både 10 km , halv- og helmaraton.

Jeg trener mest spesifikt for langdistanse, det vil si halv - og helmaraton - mest det siste. Det tok meg fire og et halvt år presse ned tiden fra 4.17 (New York, nov. 2011) til 3.37 (Stockholm, juni 2016). Jeg innbiller meg at jeg hadde klart det på halve tiden dersom jeg hadde fulgt en plan. En spesifikk plan. En oppskrift. Akkurat som når man skal bake ei kake. 

 Følger du oppskriften, blir kaka fin, men aller har ikke forutsetninger for å lage ei Barbie-kake..

Kathrine er nøye på slikt.

– Hold deg til planen. Ikke jukse. Det er en mening med rekkefølgen. Du skal ikke løpe bånn gass når planen sier en times rolig løping. Da blir det feil i forhold til resten av ukas økter. Du får ikke restitusjon til de hardeste intervalløktene. Johaug og gjengen trener 90 prosent i de roligste pulssonene.

Vi sluntret av gårde i «daffetempo» denne mandags morgenen rundt Lille og Store Stokkavann i Stavanger, og hadde pust nok til å prate.

– Skal man løpe fortere, må man følge oppskriften, akkurat som du gjør når du skal bake ei kake. Det er en fin sammenligning, sa Kathrine.

Jeg er enig. 

Det nytter ikke å bytte ut ingredienser og tro at resultatet blir like bra.  For å sette det på spissen; det nytter ikke å bytte ut sukker med salt og tro at kaka blir vellykket. Det skjer bare ikke. 

På samme måte nytter det ikke i løpinga å erstatte ei langintervalløkt med en rolig 5 km, hvis man har som mål å ta noen skritt videre. 

– Stick to the plan. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, gjentok Kathrine.

Kathrine og jeg etter Firenze maraton, hvor begge hadde fulgt planen til punkt og prikke. 
Det endte med solid pers for begge.

Samtidig påpekte hun at det, som i kakebaking, er visse forutsetninger som må ligge til grunn. Noen har et konditortalent, et løpetalent, og trenger kanskje ikke streve sånn for å få et godt resultat. Alle klarer ikke å lage ei sånn Barbie-kake, på samme måte som alle ikke klarer å løpe maraton på under 3 timer. Sånn er det bare. 

Mye er trenbart, men det vil alltid være forskjeller i de fysiske forutsetningene - det finnes en øverste grense for hva man er i stand til å klare uansett hvor mye man trener eller øver. 

Det er viktig å være klar over sine egne forutsetninger, og dermed sette seg mål utfra disse. At man kjenner på og vet hva man er i stand til å oppnå - og så være fornøyd med det. Det verste er egentlig å sammenligne seg med andre, selv om det er det vi ofte gjør og som det er lett å gjøre. Da er det lettere å bli misfornøyd med egne prestasjoner, selv om man har grunn til det motsatte.

– Holder du deg til planen, når du målet ditt. Garantert. Ellers hadde det ikke vært noen vits i å følge et bestemt treningsopplegg, minnet Kathrine enda en gang om, da løpeturen vår nærmet seg slutten (og ja, vi løp ei rolig mil på 56.30...)


Hun har hatt en rivende utvikling, fordi hun har trent riktig gjennom lang tid.



Her følger et lite utdrag av intervjuet, som jeg synes er verdt å dele- For ordens skyld, Sara Dorthea Jensen løp en etappe på 4x400 meter stafett under EM tidligere i sommer, og laget satte ny norsk rekord.


– Hva tror du er årsaken til at du har fått et slags gjennombrudd?
 
– Det har virkelig gått veien denne sesongen og jeg tror det skyldes at jeg har forbedret meg litt på flere områder. Jeg har blitt litt raskere, litt sterkere og litt mer utholdende. Derfor handlet det bare om å få ut alt i ett løp, da visste jeg det ville gå bra og det gjorde det under EM - virkelig. Jeg har egentlig ikke hatt noe resultatmål for denne sesongen, men et inderlig ønske om å bli en bedre friidrettsutøver. Jeg tror det gjør meg mer avslappet og da kommer også resultatene.

– Og etter EM fulgte du opp med solid NM-innsats.

– Senior-NM gikk bra, med to sølv, ett individuelt på 400 meter, der det ble ny personlig rekord, og sølv også på 4x400 meter stafett med laget mitt, Sørild. Vi slo Tyrving, som hadde OL-deltaker Amalie Hammild luel på samme etappe som min. Jeg lot meg ikke stresse og holdt henne bak meg. På junior-NM for en drøy uke siden ble det individuelt gull, også det på 400 meter og ny personlig rekord igjen, samt mesterskapsrekord med tida 53.51. Og så ble det gull på 1000 meter stafett, pluss bronse på 200 meter. Joda, det har gått veien i sommer.

– Trener du hver eneste dag?

– Nei, faktisk ikke. Jeg hadde fri i går, fordi jeg skal løpe 100 og 200 meter i et stevne i Oslo i dag. Folk tror ofte at toppidrettsutøvere ikke gjør annet enn å trene, og at de minst trener to ganger til dagen. Det blir en del trening, men det er ikke helt slik. Jeg tror mange tenker på skiløpere og treningsmengden de legger bak seg. For oss sprintere handler det ikke om å sanke flest mulig kilometre for vi skal jo ha mes mulig sprut i beina. Vi trener mer variert, og det inngår mye styrketrening i tillegg til ren løping. Dessuten handler det også om restitusjon. Nok hvile er viktig. Jeg tror jeg har trent riktig og ikke for mye opp gjennom årene.

– Hvor henter du motivasjonen fra?

– Jeg har hatt god utvikling de siste årene, og de er god nok motivasjon i seg selv. Jeg har fått mye igjen for treninga jeg har lagt ned, men vet også at jeg må forberede meg på sesonger der ting kanskjer blit litt tyngre og jeg kanskje ikke perser. Slik er det i denne idretten. Ellers har jeg erfart at det ikke er umulig å nå toppen, du må ikke være et overmenneske. Gjør du jobben og trener riktig gjennom lang tid, kommer resultatene. Kvalifiseringskravene til internasjonale mesterskap føles plutselig ikke så uoppnåelig. Det er motiverende å tenke på at det faktisk ikke er så umenneskelig som mange kanskje tror.



Følger du en spesifikk treningsplan i din løpetrening? Del gjerne i kommentarfeltet.


fredag 12. august 2016

Overveldende

Responsen for prosjektet #lopforthea har vært formidabel. Nå er også Instagram-kontoen oppe og går, så det er bare å legge seg til som følger på @lopforthea.




* Som nevnt i sist inlegg, går startskuddet 1. september, og man kan løpe eller gå fram til første «målstrek», som er 30. september.

* Bruk hashtagene #lopforthea # runforthea #sjekkdeg

* Hold statistikk på egne tilbakelagte kilometre, der 1 km utgjør 1 krone. Totalt antall kilometre blir summen du skal bidra til Thea Steens minnefond.

Om minnefondet:

Thea Steens minnefond skal bidra til at flest mulig unge kvinner unngår livmorhalskreft og får gode framtidsmuligheter.

Thea var initiativtaker til #sjekkdeg.

Kontonr.: 1208.77.19624

Pengene kanaliseres til Kreftforeningen.