mandag 15. mai 2017

720 meter med bikini og piggsko

Holmenkollstafetten. Et skue av veltrente friidrettsutøvere på startstreken i eliteklassen, klar til å ta fatt på første etappe i vårens vakreste løpseventyr. Og på det 14. kapittelet stod jeg - uten bikini og piggsko.

 


– Har du sett hvordan de løper? Det er så grasiøst.

Ei av lagvenninnene i GTI Stavanger stoppet midt under oppvarmingen og kastet beundrende blikk i retning de bikinikledde deltakerne med piggsko på den 1200 meter lange førsteetappen.

– Enig, nikket jeg. Det ser veldig lett ut. Så utrolig lett.

Jeg er ingen nybegynner i Holmenkollstafetten, og årets utgave var den sjuende i rekka. Heldigvis har jeg fremdeles til gode å bli gjenstand for medieoppmerksomheten når startskuddet for eliteklassen går. Når sant skal sies, var dette min debut i nettopp den klassen - i en alder av 45 og et halvt år. Det er med andre ord tydeligvis aldri for sent.

Sent går det  heller ikke med feltet som starter inne på Bislett stadion. Det går sykt fort. Første etappe består stort sett av et knippe utøvere i den ypperste norgeseliten, ja til og med en europamester og OL-deltaker (Hedda Hynne) på 800 meter var på plass.

De fleste på mitt lag løper mye lengre, og de løper langt veldig fort. Det var flere habile maratonløpere spredt rundt på de ulike etappene, men det er altså en ganske så himmelvid forskjell på 2,8 km og i mitt tilfelle 720 meter og 4,2 MIL. Kjenn litt på den. Det er en maratondistanse utenfor komfortsonen.

Likevel - GTI Stavanger rykket fortjent opp fra kvinner senior-klassen for to år siden og sparte den plassen i fjor. Det var i 2017 det skulle løpes i eliten.

Jeg hadde fått tildelt 14. etappe, et 720 meter langt strekk, som jeg etter hvert, da jeg rekogniserte løypa under oppvarmingen, fant ut gikk litt ned, litt opp og litt ned igjen. Helt greit. Med tirsdagens test ferskt i minne var selvtilliten tålig grei. Under 2.40 var målet - da ville jeg i hvert fall ikke drite meg helt ut, hvis man tar fjoårets elitetider i betraktning. Ei tid under 2.40 kunne jeg si meg greit fornøyd med, tenkte jeg mens jeg varmet opp.

Vi var noen som fikk med oss starten før vi spredte oss ut på hver vår etappe. Litt felles oppvarming for oss som skulle ha de tre siste etappene ble det tid til, og litt statusoppdatering fra skuelystne langs sidelinja fikk vi også. Selv om Vegard Ulvang var lite villig til å dele informasjon, var det andre som trykket febrilsk på telefonen for å antyde passeringstider.



4-5 km oppvarming, og 4-5 stigningsløp. Pulsen opp, varm i beina. Så var det bare å innta plassen. Jeg så rundt meg i feltet og slo fast at jeg kunne vært mora og vel så det til to tredjedeler av jentene som stod der i samme ærend; å løpe som et olja lyn fram til Bislett.

Noen bikinijenter var der, men de hadde ikke piggsko. Jeg stod i lånt kort tights, og blå t-skjorte med klubblogoen. Vente. Vente litt til. Der kom det blå lyset fra politimotorsykkelen. Ei Tjalve-jente kom i susende fart bortover. Svusj, veksling unnagjort i en fei. Nummer to, tre, fire, fem seks og sju fulgte etter med jevne mellomrom. Det nærmet seg åtte minutter siden første lag hadde vekslet. Ni minutter gikk. Langt der borte så jeg Silje - terrengdama vår. Hun hadde løpt veldig bra og nå nærmet hun seg faretruende vekslingsfeltet.

Ikke miste pinnen. Fokus. Ikke miste pinnen. Fokus. Løpe fort. Under 2.40. Bare løpe, ikke tenke. Det blir smerte i to minutter og 40 sekunder. Jeg rakk å tenke at de 200 siste metrene gikk nedover, før stafettpinnen vekslet hender. Hennes venstre, min høyre. God veksling. Innafor.

Jeg så en løper foran meg, men turte ikke å se bak. Jeg måtte bare ikke la noen ta meg igjen. Det var to eller tre lag bak. Uansett - jeg skulle ikke la noen ta forbi meg.

Jeg passerte den første tredelen nedover, så lett oppover de 250 neste metrene. Deretter ned, forbi rundkjøringen, en sving (og der hørte jeg navnet mitt - takk til Undheims-laget, tror det var de som ropte at jeg hadde god fart). 100 meter igjen - der stod Therese som var klar til å ta fatt på de 500 siste metrene og løpe i mål inne på Bislett.

Stafettpinnen vekslet hender igjen. Min venstre og hennes høyre. Jeg hang meg over gjerdet noen sekunder (burde jeg vært mer sliten?) før jeg styrtet over gata for å få med meg Thereses og GTIs målgang.

Så var det over. Hvordan gikk det? Jeg hadde egentlig null peiling, men magefølelsen sa under 2.40. Det gikk minst en time før det endelige svaret kom.

2.27 og 13. beste passering av 20 lag (eller var det 21). Det tenkte jeg var innafor.

Når man er på tur med GTI-gjengen er det aldri et kjedelig øyeblikk. Troppene samlet på uteservering, via en kjapp omkledning, før ferden gikk videre til felles bankett som varte ut i de små nattetimer (okei, jeg lekte Askepott, jeg innrømmer det..)



Det er slik det skal være. At den 15 km lange løpeturen søndag morgen sikkert ikke ga all verdens treningsutbytte, teller hver eneste kilometer. Løping fra Oslo sentrum og ut til Huk og tilbake i duskregn uten vind er balsam for sjela for en vestlending.



Det var helga også. Balsam for sjelen.

Takk til GTI som spanderer tur på to herrelag og et damelag - for en klubb og for en gjeng.






(For ordens skyld, laget ble nummer 18 av 21 påmeldte lag, som betyr at vi neste år må stille i kvinner senior)

 


tirsdag 9. mai 2017

Til helgen venter 720 meter blodslit

Holmenkollstafetten. Vårens vakreste løpseventyr. Lørdag deltar jeg for sjuende gang, og da blir det gjensyn med «sjarmøretappen».




Sist jeg hadde denne var i 1992,  knapt 21 år gammel. På den tiden studerte jeg ved Norges idrettshøgskole, og vi hadde alltid lag med i Holmenkollstafetten. Husker jeg ikke helt feil, ble det flere gode plasseringer, og for 25 år siden fikk jeg diplom og medalje for 2. plass. Stor stas.



Hvilken plassering og hvor stas det blir et kvart århundre senere, er vanskelig å spå. Det er nemlig med ambivalente følelser jeg stiller meg opp i vekslingsfeltet i Camilla Collettsvei 720 meter unna inngangsporten til Bislett stadion. Eliteklassen er ikke det samme som å konkurrere mot jevnaldrende når man er i begynnelsen av 20-årene. Skrekkblandet fryd, kaller jeg årets deltakelse.

720 meter er ikke langt, men det er slitsomt. Blodsmak i munnen-slitsomt. Nerden i meg har sjekket ut hvor lang tid de beste i eliteklassen har brukt på samme etappe, slik at jeg kunne "tjuvtrene" litt på et lignende asfaltstrekk like utenfor stuedøra. Et kjapt søk i resultatlistene, viser at tiden til de som løper 14. etappe i eliteklassen i fjor lå på alt fra 2.32 til 3.26.

Arrangøren oppgir stipulert tid til mellom 2.15 og 3.15.

Etter å ha varmet opp i 40 minutter og tatt noen gode stigningsløp for å få litt fart i beina, var jeg klar til en aldri så liten generalprøve. Far hadde målt opp distansen både med sykkel og bil, og med min GPS regner jeg med at oppmålingen stemmer sånn noenlunde.

I motvinden satte jeg av gårde. De 350 første metrene fløt fint, før jeg begynte å kjenne både på blodsmak i kjeften og syre i leggene - og jeg var ikke mer enn halvveis. Jeg hadde kun ett fokus: Komme meg så langt under tre minutter som mulig. Det gikk med god margin, selv om jeg følte meg mer død enn levende like etterpå.

Uoffisiell tid er 2.37. To minutter og trettisju sekunder. Så kan det hende klokka lyger litt, og det kan hende sykkelcomputeren ikke var helt nøyaktig. Men det var motvind - jeg bestemmer meg for at det veier opp for eventuell feilmåling.

Takk til far for support på sykkel de drøyt 700 metrene. Du er den beste motivatoren jeg vet om.








mandag 8. mai 2017

Et par nye kapitler i løpeeventyret, med blodsmaken i munnen

Tida flyr, bloggingen blir nedprioritert. Men det betyr ikke at det ikke skjer noe på løpefronten, hvor det stadig skrives nye kapitler i boka på vei mot 50 maraton.



Nummer 31 i rekka ble fullført i Drammen 2. påskedag, og siden har det blitt et par andre løp ved siden av maratondistansen. Den ble fullført i stillhet på 3.32, og kunne nok ha blitt til 3.29 om jeg ikke hadde stivnet helt ved 37 km. Men det gjorde jeg altså. Likevel, andreplass og fin pokal å ta med seg hjem, var helt okei. Og det var helt okei å ikke perse.

Sist helg fikk jeg virkelig kjent på blodsmaken i munnen, da Sentrumsløpet i Oslo stod på agendaen.

Vi kunne ikke bedt om bedre forhold. Sol, passe varmt og lite vind. Mye folk og mange sprekinger på startstreken, samt en urokkelig tro på egne prestasjoner. Målsetting nummer en var å se 43-tallet, målsetting nummer to å se 44-tallet, nummer tre å perse (45.56).

To km rett opp er ikke min form for løpehumor. Slettes ikke. Jeg smilte de 300 første metrene, i starten av den første bakken opp mot slottet. Og kanskje litt de siste 300 metrene, som gikk beine veien nedover. Resten var et slit. Blodslit og helt uvant for en "komfortløper" i maratonfart.



10 km og maraton er to vidt forkjellige distanser, selv om jeg i eget hode tenkte at det var såre enkelt å bare cruise inn til 43 og noe. Så fullstendig feil kan man ta.

Tilbake til Sentrumsløpet-løypa. 2 km og jeg hadde lyst å ta et skritt til siden, flekke av meg startnummeret og se den fotballkampen som gikk på Frogner stadion i stedet. 8 km igjen - jeg fattet ikke hvordan jeg skulle klare å gjennomføre. Men jeg løp videre, gjennom Frognerparken, litt opp og ned, før det gikk veldig mye ned og tempoet bra og slik jeg hadde forestilt skulle holde i 10 km. Når det holder i 4 km, nytter det ikke. Det gikk opp og oppover gjennom Bygdøy alle og det gikk ned, og det gikk opp igjen til Akershus festning, og det gikk ned til havna og opp igjen.

Snart i mål. 300 meter igjen og en sluttspurt for å rekke persen i det minste. 45.40. Joda, helt greit, og alt var glemt når målstreken var passert. Nesten gang skal jeg realitetsorientere meg grundigere - jeg hadde null peiling på at det var 192 høydemetre på den mila - det blir hakket for bratt for denne dama.

Revansjelysten blir imidlertid større, og jeg har garantert ikke deltatt i Sentrumsløpet for siste gang.


I går stod enda en utfordring for tur, nemlig Wings for life Worldrun. Det er et veldedighetsløp som arrangeres av Red Bull, og der inntektene går uavkortet til forskning på ryggmargsskadde.

 Tøfte, sterke og dedikerte Emil Vatne (17 år) fra Jæren, som her 
intervjues av arrangøren. Sykt bra jobba av Emil, som dessuten
er med på Norges kjelkehockeylandslag og nylig kom hjem fra VM.

Jeg har vært med i samtlige av de tre foregående løpene i Stavanger, som er den norske byen blant de 34 i ulike land i ulike verdensdeler, og har aldri kommet lengre enn 25 km. Løpet er annerledes enn normalt, for det handler om lengde og ikke tid. En følgebil som starter å kjøre sakte, øker farten utover i løpet og til slutt tar den igjen alle løpere. Den som står igjen til slutt, vinner. Veldig, veldig kjekt å være med på.

Tradisjonen tro skinte sola fra skyfri himmel, og det passer perfekt til løpekulissene som går langs sjøen omtrent hele tida.

Jeg deltok dette året på Team Løplabbet, og hadde som utgangspunkt å ligge på maratonfart, som vil si rundt 5 minutter per km.

Den første mila er hard, synes jeg, men passering på like over 47 minutter og relativt friske bein, så  ante jeg derfra at jeg nok kunne passere min distanse fra tidligere deltakelser.

22, 23, 24, 25 km - herlig. Ingen følgebil i sikte og jeg kunne bare fortsette å løpe på komfortabel fart. Til og med ikke en kilometer lang bakke fra 26 til 27, stoppet motivasjonen - faktisk.

Da det fra sidelinja ble informert at de to neste kilomtrene kun gikk i utforbakke, var det bare å fortsette.

Like etter 28 km kom motorsyklene som ga beskjed om at bilen nærmet seg, men at den lå noen hundre meter bak. Løpe, løpe, løpe.

29 km passert - kunne jeg klare 30, mon tro?

29.5 km - der kom bilen og jeg var ute av løpet.



Takk til Team Løplabbet for fin t-skjorte og god lagånd. Og dessuten hadde vi kvinne nummer to og tre  (og fire også, tror jeg) på vårt lag.



Råskap av Anja Kristin Lindanger, Kathrine Sømme og Yvonne Smith - dere inspirerer.
 (henholdsvis nummer en fra venstre i første rekke, nummer tre og nummer fem).


















torsdag 27. april 2017

Om fotball, faktisk

Jeg kommer fra ei bygd utenfor Sandnes. Riska. Fotballklubben har aldri vært i toppen, men det er noe herlig sjarmerende over de gule og sorte som spiller på ei flott gressmatte 13 kilometer unna Norges sjuende største by.


I går var det fotballfest på min barndoms stadion, hvor jeg selv har slitt ut et ukjent antall par knottesko (jeg hadde til og med skruknotter) og kjent på gleden av å se ballen gå i nettet. I går var samme arena åsted for 1. runde i cupen, med selveste Viking på motsatt banehalvdel. De fleste i bygda er ihuga Viking-patrioter, så dette var svære greier. Cup er cup og alt det der. Det er noe eget når den første cuprunden sparkes i gang i slutten av april. Hvor smeller cupbomba denne gang?

(Foto: Bent Arne Blegen)

Det smalt ikke på Riska, men det var likevel fullt fyrverkeri på gressmatta. 11 gutter (eller nå har de vel blitt menn), som gir alt fra første sekund. Det er ingen som sparer seg i duellene, og det er kamp om hver eneste ball, det løpes og løpes, og løpes enda litt ekstra.

Første omgang ser jeg sammen med faren min (og mor til en av spillerne), som står litt bortenfor innbytterbenken. For 30 år siden var det han som hadde den nåværende trenerens rolle. Jeg ser i programmet. De mørkeblå gidder jeg ikke bry meg så mye om, men registrerer et kjent navn på keeperplass, som tyder på at jeg har studert sammen med mora.


Jeg teller. 1-2-3-4-5-6-7 kjente navn. Jeg vet hva disse gutta er kapable til, for jeg har vært gymlæreren deres - for over ti år siden, da de var 15 og ikke 25. De løp minst like fort den gang, som nå og de var rå på hjørnefotball i halv sal. Rundt og rundt i ei 700 meter lang løype rundt et lite vatn i sentrum og glødende engasjert når det dreide seg om spill der benkene var mål. En løpetest som var hatet av minst 80 prosent av klassekameratene, og en salaktivitet som sikkert ikke var likt av mer enn halvparten.

Jeg påberoper meg ikke æren for å ha lært målscorer Vetle Myhre en og annen spisskompetanse på avslutningsferdigher, men både han og resten av fotballgutta fikk toppkarakterer, husker jeg. Treneren også. For en av disse tok på seg å være trener da det så litt mørkt ut for gultrøyene for noen sesonger siden. De andre innrettet seg etter det. En kompisgjeng som likte å trene og spille fotball. Kameratskap ble til suksess. Det har siden blitt opprykk til fjerde høyeste nivå med påfølgende nedrykk uten at det har gått ut over troen og gleden.

(Kan i det minste skryte på meg å ha vært vikaren hans ved flere anledninger - Runar Fløysvik)

I fjor var cupbomben nær på samme arena - da Bryne var motstander og til slutt vant 2-1. Det var ikke mindre tæl den gang.

I to ganger 45 minutter så jeg mine tidligere elever nok en gang gi alt. De spilte med hjertet utenpå drakta, og jeg er sikker på at de av de 1200 tilskuerne med mørkeblått skjerf rundt halsen, ble sjarmert og litt imponert, de også.

At Viking vant 4-1 gjør ingenting. Det var forventet og er slik det skal og bør være når det skiller fire divisjoner mellom lagene.

Viking - mot gul og sort vilje og tæl: 1-1.

Cup er cup. Dessverre får man ingen ekstraomganger for å løpe til krampa melder seg.

(Foto: Bent Arne Blegen)















mandag 10. april 2017

Fartsholder for første gang

I august skal jeg etter planen løpe Stavanger maraton for femte gang, og denne gang kun for å jage en gitt tid for andre enn meg selv. Jeg skal være fartsholder for de som vil løpe under 4 timer. 



Jeg husker det som det skulle ha vært i går. Den siste søndagen i septemper, 2012. I mitt tredje maraton slåss jeg mot klokka. Jeg ville så gjerne under 4 timer, og jeg nådde det med 22 sekunder.

3.59.38  - den opplevelsen kan du lese om HER.

Faktisk blir jeg litt rørt når jeg tenker tilbake til nettopp den lørdagen. For mange er 4-timersgrensa stas å bryte, det er der de største mengdene er - rundt 4 timers-fartsholderen. Hadde noen sagt at det nå er min tur til å sørge for at andre får oppleve den samme følelsen, og gi motivasjon til at de lykkes, er inspirerende, og noe jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd den gang.

Men ting endrer seg.

Fire og et halvt år etter, stiller jeg likevel ydmykt opp til start på et maraton. Noen ganger har det vært med skyhøye ambisjoner og en tøff målsetting, men midt oppi det hele, er jeg takknemlig og glad som faktisk står der og spinner på startstreken. Jeg har også flere ganger de siste årene stilt opp kun for å fullføre, å få en ny medalje i samlinga.



Derfor var jeg klar for en ny utfordring. Da GTI friidrettsklubb, som er arrangør av Stavanger maraton, etterlyste fartsholdere tidligere i vinter, var jeg snar med å melde meg til tjeneste.

Det går aldri automatikk i å fullføre et maraton - mye kan skje underveis. Ingenting er en selvølge når det kommer til 42,2 km, men jeg er veldig trygg på at dette er en helt riktig oppgave å påta seg. Fartsholder-jobben er en oppdrag jeg ser fram til og er motivert for. At jeg forhåpentligvis får med en partner, sånn helt for sikkerhets skyld, regner jeg med går greit. Det er uansett alltid fint å være to som deler på slikt.



Så til deg som tenker å delta i Stavanger maraton - ikke nøl med å melde deg på. Og hvis du har mål om å løpe under 4 timer, ses vi garantert.


Her et glimt fra 2013, 2014, 2015 og 2016 - er det noe å tenke på, egentlig?



2013 - 3.53

 2014 - 3.50

 2015 - 3.45

2016 - 3.35


2017

 ?
(3.58-3.59 ca)






onsdag 5. april 2017

1, 2, 3 og 30 i Holmestrand

Hvem hadde trodd at en liten «kjør forbi-by» langs E18 på vei til Oslo skulle bli åsted for maraton nummer 30? 



Det skjedde faktisk - og i ei løype jeg trodde var lettløpt, men som var alt annet enn det.

11. mars stod 27 maraton på lista - lørdag 1. april rundet jeg 30. Det er ingen aprilsnarr.

Det går litt fort i svingene med meg av og til. Når jeg bestemmer meg for ting, blir det som regel slik. I hvert fall når det kommer til løping. Hvis jeg melder meg på et løp, løper jeg - det skal tungtveiende grunner for å pådra meg DNS (did not start), som hittil aldri har skjedd.

Holmestrand-påmeldingen var i boks allerede tidlig i vinter. Jeg sa det ikke til noen, for jeg skulle tross alt løpe maraton i Barcelona offisielt, og et enda et (nummer 29) to uker senere på Undheim på Jæren. Sistnevnte forbigikk i all stillhet i forkant og også etter løpet - et bilde på Instagram er eneste spor etter de 42,2 kilometrene i Arne Garborgs rike ved Knudaheio. Så ventet altså Holmestrand sju dager senere. Crazy? Ja, det er noe sprøtt over det hele, men jeg liker denne galskapsformen.


Det er ikke å anbefale å løpe tre maraton på tre uker, eller to på ei uke. Det er for spesielt interesserte, og man bør ha gode bein. Bein som tåler litt. Jeg er spesielt interessert, og jeg har bein som tåler en trøkk. De burde nok klart å løpe enda noen minutter raskere, men neppe i år.

2017 blir et samleår, og ikke et år for rekordtider. Det er farlig å si ikke eller aldri, for det kan godt hende det blir satt en pers i løpet av de drøyt åtte månedene som gjenstår, men det er langtfra sikkert.

Tilbake til denne byen langs E18 på vei til Oslo. Det hele startet ikke så godt, selv om det endte med medalje.

Av gårde fredag formiddag, i øsende regn. Hotellet var i boks. Tilsynelatende. Det gikk radig sørover. Kristiansand var første stopp, og der ble det god lunsj, med innvilget croissant med sjokolade inni. Nam.

Vi kjørte videre. Vi er Oddveig og jeg. Det gikk radig også fra Kristiansand og østover, og med et lite stopp i Sandefjord, nådde vi destinasjon Holmestrand i god tid før G-sport i veikrysset stengte - det var der vi skulle hente startnummeret. Oddveigs kollega på den koselige butikken ordnet opp. Så langt alt vel. Det var da jeg skulle spørre om veien til hotellet den første overraskelsen kom.

– Best Western et elller annet. Hvor langt herfra er det?

– Det er i hvert fall ikke i Holmestrand. Kan det være i Horten, var svaret.

–  Hallo, Best Western Kongsberg, svarte en vennlig damestemme i andre enden av røret.

– Kongsberg??!! Jeg skal bo i Holmestrand.

– Dette er i Kongsberg. Hva var navnet?

– Håland, ja. Jo, det stemmer. Du skal bo her i natt.
 
Med høy puls lette jeg febrilsk opp hotels.com-appen. Hvor surrete går det an å være? Søkte meg kjatpt fram til hotell i Holmestrand, og der dukket dette Best Western Kongsberg opp. Se der. Men det lå fremdeles i Kongsberg, halvannen kjøretur unna.

Hotellet ble avbestilt i siste sekund, og vi fikk hjelp til å booke et rom på Holmestrand fjordhotell. Der var det ledig, og vi kunne få et rom med utsikt mot fjellet. Helt okei.

Så var det pizza. Det er standard dagen før et maraton. Pizzabakeren, hvor er det? Nei, i Holmestrand er det ingen Pizzabakeren, ei heller Dolly Dimples. Men det fantes et sted nede på brygga.

Det ble pizza med kylling, som ved første øyekast så god ut. Og den smakte godt. Men det var noe som ikke stemte. Vi følte oss ikke helt vel, noen av oss, og det ble en relativ tidlig kveld, etter at den rette rødfargen på neglene hadde blitt påført. Man løper aldri et maraton uten neglelakk - er du gal?

Jeg sov ikke helt godt den natta, for vi måtte ta til takke med ei litt smal seng og gadd ikke betale ekstra for utsikt mot fjorden. Det var ikke det som var årsaken, snarere en kombinasjon av travel jobbuke, mange tanker i hodet og feil hotellbestilling.

Endelig ble klokka sju om morgenen. Det hadde sluttet å regne, men skydekket lå likevel lavt. Jeg sjekket værmeldinga som varslet sol. Forsiktig optimisme. Pizzaen fra i går kjentes ikke fullt så god ut. Litt mindre optimisme. Kaffen på sengen var imidlertid en opptur, og smakte godt -  det samme gjorde frokosten en time senere. Pakking, valg av kort eller langt til å løpe i, og en tur ut på brygga utenfor hotellet. Der ble det også tid til en kaffekopp.


Stillhet, men likevel litt urolig stemning. Var denne løypa så lett som ryktene vil ha det til? Skal jeg prøve å perse nå, ei uke etter sist maraton? Jeg klarte ikke ta et valg. Fikk ta det da startskuddet gikk heller.

Rusletur bort til start. Finne garderoben. Skifte. Ut til start ti på 11. Start kl 11. Usikkerheten gnaget fremdeles; gå for pers eller gå for anstendig tid, eller bare få for medalje uten tidsmål?

Der - det var bare å løpe. To runder med 1 km før vi skulle begi oss ut på 8 runder, hver på 5 km. Det gikk fort. Like fort som i Barcelona. Sånn persefort. 1 km ble til 5 som ble til 10 som ble til 15. 3.30-ballongen lå like rundt oss. Beina var slitne, men det så ut som vi løp uanstrengt (ifølge de som stod på sidelinja).


Bakke, bakke, bakke og et 100-150 meter langt strekk med sørpe. Tilsammen sugde det for mye krefter. 19.2 km-skiltet. Det var fremdeles persefart, selv om det gikk litt saktere. Nei, dette kostet for mye. Eller gjorde det det? Vi klarte ikke å ta et valg før det var gått enda en kilometer. Nei, det får bli ei anstendig tid, i stedet for pers.

Det ble 20 hyggelige kilometre avslutningsvis. Humøret steg, smilet var på plass. Sola skinte fra skyfri himmel. Men hver kilometer kostet. Hver eneste lille bakke kostet krefter. Hele dette maratonet kostet krefter.

Vi diskuterte høydemetre. Oddveig tippet 350, jeg tippet 300.

Inn til åttende og siste runde. Der stod Kamilla, som skulle løpe 10 km. De heiaropene var gull verdt. Det var også tilropet fra motsatt side. Takk til deg, Trude, som på klingende sørlandsk fikk sagt at du også het Trude og at du leser bloggen min. Det ga boost til de neste noen og tusen stegene.

Jeg hadde slengt fra meg genseren jeg hadde under t-skjorta på første runde. På den åttende runden plukket jeg den med meg, og fra det stedet gjensto 3 km til mål. Jeg ga beskjed til dama på balkongen på andre siden av veien at det var siste gang hun så oss i dag, og gutta i svingen i bakken opp til skolen fikk beskjed om at de måtte se ekstra godt, for nå var ute på siste runde.

Det er lov smile litt når man har litt i underkant av 2 km igjen av et maraton.

Så kom det befriende skiltet. 41.2 km. Vi var nede ved sjøen. Bare to sletter igjen. Ingen flere bakker.

Der - målpassering og stor lettelse. Jeg har aldri tidligere kjent at en medalje føltes så fortjent som akkurat da.

Bilder fra bryggekanten. Strålende sol fra knallblå himmel. Posering. Alltid posering etter et maraton.



Dusj. Forte oss i bilen. Hvor skulle vi spise? Mc Donalds i dag? Burger King? Og hvor fikk vi tak i take away-kaffe i denne lille byen`?

Men aller først mått høydemetre-spørsmålet besvares?

Jeg koblet pulsklokka til Garmin-appen på telefonen.

348 høydemetre.

Godt medaljen var fin. Og 3.39.07 er til å leve med.














onsdag 29. mars 2017

Et av mine korteste løp

Parkløpet i Sandnes får ufortjent lite oppmerksomhet, men er et kjekt arrangement med distanser for alle aldersklasser og er ypperlig, både for familier, mosjonistløpere eller eliteutøvere.



I fjor deltok jeg og løp sammen med en av sønnene, og samme sønn var også med på årets utgave av det 7 km lange løpet (det finnes også 2 km-distanse) som går på gruslagt sti gjennom idyllliske Sandvedparken like utenfor sentrum, deretter halvannen km på asfalt, før halve Sandvedparken løpes tilbake igjen på grus.

Det er en overdrivelse å si at det var fullt i løypa, for her er det plass til enda flere. Likevel - det hersker god stemning i start- og målområdet, og på noen løp er det faktisk greit at det ikke er flere hundre som skal av gårde samtidig.

Jeg liker den uformelle og nostalgiske settingen, med seniorer som tar tida med stoppeklokker og resultater som nødvendigvis ikke går rett over i et datasystem.

Parkløpet, enten du velger den korte eller lange distansen, er en fin anledning til å introdusere løping for familiens yngste, eller om du som godt voksen vil feste et startnummer på brystet for første gang.

Jeg garanterer at du vil få lyst til å løpe igjen.

For ordens skyld - mora måtte gi slipp da den siste kilometeren gjenstod og podens fjorårsrekord ble slått med god margin.



Vi kommer i hvert fall tilbake, da for tredje gang - og når ting har skjedd tre ganger er det en tradisjon.


søndag 19. mars 2017

Et maratons mange ansikt

Jada, det veksler hvordan man ser ut, både i stil og smil - eller om man rett og slett bare ser sint og sliten ut når man løper 42.2 km.

Øverst til venstre: Dubai, januar 2016, hovedbilde: Amsterdam oktober 2016, 
midten til venstre: Odense oktober 2016,  nederst til venstre: Amsterdam 2016

Dagen etter et maraton dumper det alltid en melding fra marathon-photos ned i mailboksen. Bildene som ble tatt i gårsdagens løp, ligger klare. Det framkaller som regel latter. Er det slik jeg ser ut når jeg løper?

 Midt på natta, ca kl 04.30 på Curacao, november 2016

Jeg vil påstå at jeg har god selvinnsikt. Jeg vet at de samme uttrykkene og den samme, nedsunkne stilen vil være på de fleste av motivene - og så dukker det alltid opp et eller annet nytt, noe jeg ikke har sett eller i hvert fall ikke lagt merke til tidligere.

 Amsterdam, oktober 2015, sammen med Oddveig Odland, 30 meter før målpassering

Litt ut av komfortsonen - her er et lite bildedryss fra noen av mine utenlandske maratonløp, inkludert sist helg i Barcelona.



Ikke sur, jeg, nei... haha

lørdag 18. mars 2017

74 og et halvt og 292 maraton

Jeg bøyer meg i støvet over mannen vi traff på i løypa under rolig langtur i morges. Imponert, inspirert og motivert etter denne økta.


 Harald Sel (f.v.). Trude og Kjetil Sel, som skal løpe sitt første maraton om 9 uker

292 maraton på 29 år, og trolig over 300 når året er omme. Slikt står det virkelig respekt av. Som journalist har jeg skrevet flere saker om Harald Sel, og husker godt for noen år siden da han skulle løpe sitt nummer 200 i Berlin. Nå står samme by for tur på nummer 300, men i løpet av de neste fire-fem månedene skal sju maraton fullføres før det store jubiléet 24. september. Sel er per i dag nummer fem på lista over nordmenn som har løpt flest maraton. Når nummer fire på lista har 300 og lagt karrieren på hylla, tror jeg ikke oddsene er særlig høye hvis han i løpet av 2017 avanserer en plass. For det blir garantert et og to og tre maraton etter Berlin.

– Kanskje tar jeg Odense uka etter, der har jeg ikke løpt, sa han under morgenens løpetur, etter at jeg hadde pratet varmt om nettopp den løypa.

Jeg får aldri nok av å høre maratonhistorier, og Sel har mange på lager. Husker jeg ikke feil, løp han sitt første som 45-åring i Stavanger i 1987. Et fornuftig forhold til trening og løping har ført han dit han er i dag, vil jeg tro. Mannen har gjennomført Trondheim-Oslo over 30 ganger, senest for ett år siden, så det er en utholdende kar det er snakk om.

Den store drømmen var å komme under 3 timer, og på sin egen 50-årsdag en augustdag i Helsinki for snart 25 år siden, ble det 3.04 i det hederlige forsøket. I tillegg har han flere ganger løpt på tider mellom 3.05 og 3.10.

På den timen vi tok følge i dag, fikk jeg vite at han liker godt løypa i Barcelona, som han har løpt tre ganger, og Skovmaraton i Hillerød utenfor København, nevnte han også som et kjekt løp. Han fortalte om Hawaii, Reykjavik og da han løp i Athen i 1996, hvor han var en av de heldige som fikk medalje, da arrangøren mistet totalt kontroll - for øvrig bør de nevnes Athen har blitt et fantastisk arrangement de siste 15 årene. Berlin er favoritten og det nærmer seg 25-årsjubileum for Sel i den tyske hovedstaden.

Han har deltatt i de største med nærmere 50 000 på startstreken og ned til de helt minste, med under 10 deltakere.

Jeg lar meg imponere, inspirere og motivere av slike møter. Og tenker at jeg har minst 30 år igjen.




mandag 13. mars 2017

Ukens langlesing - The Race


Når man har 42 arbeidsoppgaver, fullfører 36 av dem med stil, og det egentlig burde vært godt nok. Den j…sure følelsen.


Jeg kjente det fra jeg stod opp på selve løpsdagen kl 05.50. Ingen vondter, ingen slitne legger, bare en urokkelig tro på prosjekt 3.29.59 og helst enda bedre. Den rolige, snaut 30 minutter lange løpeturen morgenen for et døgn siden, var grei å ha i bakhodet – jeg kjente allerede da at beina kjentes gode ut.

Løpstøyet lå klart, skovalget var tatt, og ryggsekken pakket.

Det er et godt utgangspunkt at alt er på G man skal prestere. Jeg konkurrerer ikke mot andre enn meg selv, men liker å innfri egne målsettinger. I hvert fall når forutsetningene er til stede.

Min romvenninne Anja var innstilt på å gjøre et så godt løp som mulig, hun også, det vil si å prøve på sub 3 timer. Jeg fikk fine fartsfletter før vi inntok frokostsalen og møtte de to andre løpedamene som lå vegg i vegg.  Også de med forventninger om å gjøre et godt maraton.

Kaffe, vann, ristede skiver med jorbærsyltetøy og en halv baguette med banan var ladingen, før vi satte oss i taxien på vei til startområdet.  Noen få minutter senere var vi på plass. Det var i dag det skulle løpes fortere enn noen gang tidligere.

Godt organisert bagasjeinnlevering, orden i toalettkøene og greit å komme seg ned til slusa man skulle inn i. Jeg hadde de siste 20 minuttene før start for meg selv. Det synes jeg er greit. 



Dundrende høy musikk og ditto stemning blant de 15 000 startende. Å stå stille og titte rundt seg de siste 3-4 minuttene før det braker løs, er magisk. Det er kropper i alle fasonger, kvinner og menn – noen med strutteskjørt, et kobbel med klubbdrakter i alle fargevalører og én med et stort Eiffeltårn han skulle bære med seg -  alle med det samme målet: å få medalje etter 42,2 løpte kilometre, denne gangen på sightseeing i Barcelona.


På med egen musikk, sjekke at energi-gelene var på plass og kjenne etter om Ibux og Paracet fremdeles lå i shortslommen.

Starten går og jeg passerer matta. Tida begynner å løpe. Den første kilometeren går av seg selv og det gjør de neste også. Da jeg har løpt en snau halvtime kommer det en spanjol opp ved siden av og sier heia Norge. Jeg heiser på skuldrene og han viser buffen sin med Norges Idrettshøgskole-logoen, så jeg skal forstå at han har studert der. Det har jo jeg også, og får formidlet det. Han vil prate, men for en gangs skyld, vil jeg ikke prate – jeg vil løpe, og jeg vil ikke prate og løpe samtidig når alt glir så greit på såpass gode km-tider.

Jeg passerer 10 km på egen klokke på 47.30 og konstaterer  at jeg ligger særdeles godt an til 3.28, som var skjemaet i hodet. Faktisk ligger jeg nesten to minutter foran.

På det tidspunktet løper jeg ved siden av 3.15-ballongen og skjønner ikke helt det (den bommet nok litt på tida og åpnet litt for rolig) og den holder jeg følge med noen kilometre til, før jeg lar den slippe.  Det er nesten 30 km igjen av løpet. 



15 km passeres, og fremdeles går beina som ei klokka. Ingen antydning til å være sliten og farten ligger jevnt rundt 4.50 per km, som er godt innenfor 4.56-skjema som skal lede til 3.28.

På vei mot halvmaratonpassering møter vi de raske løperne på andre siden, og jeg speider etter de andre damene, men ser ingen av dem (de var der, altså..).

Halvmaraton på egen klokke på under 1.41, men jeg ser da at jeg har løpt 21.5 km, som er 400 meter for langt. Jeg tenker at det ikke må bli så veldig mange hundre meterne ekstra, for det går ut over tida. Jeg regner febrilsk i hodet og kommer fram til at det vil gå greit hvis jeg klarer å opprettholde samme tempo.

Det gjør jeg også, og ser kun på km-passeringene på egen klokke. Jeg tar meg i å smile litt. Dette går greit, dette kan faktisk bli bedre enn 3.28.

35 km. Camp Nou er passert og vi er på vei nedover langs sjøen, før vi vender inn mot sentrum igjen. Jeg ser på klokka. 37 km. Jeg ser på skiltet. 36 km. Hva??? 1 km forskjell.?? Det begynner å haste.  Jeg har plutselig fem minutter mindre å gjøre det på  - jeg som hadde et hav av tid og bare skulle cruise inn ny pers.

Et snev av panikk jager gjennom marg og bein. Fokusere på km-tid, fokusere på veien foran. 38 km, neida, 37 var det visst.

Og sånn fortsetter det. Jeg kommer til 40 km og har 41.3 km på min egen klokke. Jeg har lyst å stoppe, og bestemmer meg i hvert fall for å stoppe klokka på 42.2 bare for å ha ny pers på den, når det likevel ikke vil stå på resultatlista. De siste to kilometeren går svakt oppover, og jeg glemmer av hele klokka før det står 42.78. Da stopper jeg dne, og starter like etter for å ha en viss kontroll den siste snaue kilometeren før mål.  Km-tida de siste fem, sniker seg litt over 5 minutter, én av dem var nede på 5.23. 


Det var ikke der jeg tapte tida, for jeg hadde løpt inn utallige sekunder tidligere.  Jeg runder siste sving og ser mål 200 meter unna. En blanding av glede, sinne og frustrasjon, stolthet og lettelse. Det er vanskelig å forklare. Det er mange følelser i sving når man tråkker over målstreken etter 3 timer, 31 minutter og 46 sekunder, som ble den offisielle sluttida mi i Barcelona marathon – et løp der jeg gjorde omtrent alt riktig.  Jeg hadde full kontroll på pust og bein, alt gikk slik jeg hadde planlagt.


Men det holdt ikke. Jeg kjenner på en enorm skuffelse, og tårene spretter bare ut. Jeg er utrøstelig. Aldeles utrøstelig. I mitt hode og kropp hadde jeg nettopp fullført mitt livs beste maraton. Jeg hadde løpt 42 km med 4 minutter og 50 sekunder i snittfart, 10 sekunder fortere per km enn sist.

I det store og hele er dette helt uviktig, men der og da var det blodig alvor. Jeg klarte bare ikke ta meg sammen og glede meg over at maratonmedalje nummer 28 i rekka ble hengt rundt halsen.

Med tunge skritt går jeg opp trappene mot «La Fontena Magica», hvor stedet for bagasjehenting var, og møtes av tre smilende løpevenninner. Da renner det over. Det svartner. Fullstendig. Jeg slenger av gårde sportsdrikken som treffer en paff danske, og jeg slenger mobilen, via Kathrines kne og bortover gresset. Deretter legger jeg meg med ansiktet ned i gresset og hulker. Kroppen rister. Jeg er utrøstelig, samme hvor mange klemmer de andre deler ut. Anja henter bagen – jeg orker ikke å gå en eneste meter til. Ikke nå.

Sett i etterkant, utrolig barnslig. Heldigvis er jeg aldri langsint, selv om det denne strålende søndag formiddagen tok dobbelt så lang tid å komme til meg selv igjen enn det vanlige podde-kvarteret når ting har buttet i mot i et maraton.

Jeg er privilegert og heldig som kan drive med hobbyen min slik jeg gjør.  Det er likevel så lett å glemme når skuffelsen og følelsene tar overhånd.

Men som Kathrine sa da vi ruslet bortover på vei for å møtte noen raske løpemenn til sprudlende dråper:

­­– Det blir uansett en sykt god historie å fortelle.

Det begynner å hope seg opp med noen maratonløp i byer jeg har lyst å revansjere. Barcelona er èn av dem.

Tusen takk for super løpehelg, trivelig selskap, sportslig motivasjon med tre særdeles oppegående og spreke damer.

Takk til romvenninne Anja Kristin Lindanger, takk til Kathrine Sømme og takk til Angelina Hjelleset.

Dere, altså.


 
Og helt på tampen må tre GTI-gutter som hadde grunn til å feire, nevnes. Erlend Aano på 2.34, Eirik Dalva Skaale på 2.46 og Ole Christian Willumsen  på 3.10.