onsdag 29. mars 2017

Et av mine korteste løp

Parkløpet i Sandnes får ufortjent lite oppmerksomhet, men er et kjekt arrangement med distanser for alle aldersklasser og er ypperlig, både for familier, mosjonistløpere eller eliteutøvere.



I fjor deltok jeg og løp sammen med en av sønnene, og samme sønn var også med på årets utgave av det 7 km lange løpet (det finnes også 2 km-distanse) som går på gruslagt sti gjennom idyllliske Sandvedparken like utenfor sentrum, deretter halvannen km på asfalt, før halve Sandvedparken løpes tilbake igjen på grus.

Det er en overdrivelse å si at det var fullt i løypa, for her er det plass til enda flere. Likevel - det hersker god stemning i start- og målområdet, og på noen løp er det faktisk greit at det ikke er flere hundre som skal av gårde samtidig.

Jeg liker den uformelle og nostalgiske settingen, med seniorer som tar tida med stoppeklokker og resultater som nødvendigvis ikke går rett over i et datasystem.

Parkløpet, enten du velger den korte eller lange distansen, er en fin anledning til å introdusere løping for familiens yngste, eller om du som godt voksen vil feste et startnummer på brystet for første gang.

Jeg garanterer at du vil få lyst til å løpe igjen.

For ordens skyld - mora måtte gi slipp da den siste kilometeren gjenstod og podens fjorårsrekord ble slått med god margin.



Vi kommer i hvert fall tilbake, da for tredje gang - og når ting har skjedd tre ganger er det en tradisjon.


søndag 19. mars 2017

Et maratons mange ansikt

Jada, det veksler hvordan man ser ut, både i stil og smil - eller om man rett og slett bare ser sint og sliten ut når man løper 42.2 km.

Øverst til venstre: Dubai, januar 2016, hovedbilde: Amsterdam oktober 2016, 
midten til venstre: Odense oktober 2016,  nederst til venstre: Amsterdam 2016

Dagen etter et maraton dumper det alltid en melding fra marathon-photos ned i mailboksen. Bildene som ble tatt i gårsdagens løp, ligger klare. Det framkaller som regel latter. Er det slik jeg ser ut når jeg løper?

 Midt på natta, ca kl 04.30 på Curacao, november 2016

Jeg vil påstå at jeg har god selvinnsikt. Jeg vet at de samme uttrykkene og den samme, nedsunkne stilen vil være på de fleste av motivene - og så dukker det alltid opp et eller annet nytt, noe jeg ikke har sett eller i hvert fall ikke lagt merke til tidligere.

 Amsterdam, oktober 2015, sammen med Oddveig Odland, 30 meter før målpassering

Litt ut av komfortsonen - her er et lite bildedryss fra noen av mine utenlandske maratonløp, inkludert sist helg i Barcelona.



Ikke sur, jeg, nei... haha

lørdag 18. mars 2017

74 og et halvt og 292 maraton

Jeg bøyer meg i støvet over mannen vi traff på i løypa under rolig langtur i morges. Imponert, inspirert og motivert etter denne økta.


 Harald Sel (f.v.). Trude og Kjetil Sel, som skal løpe sitt første maraton om 9 uker

292 maraton på 29 år, og trolig over 300 når året er omme. Slikt står det virkelig respekt av. Som journalist har jeg skrevet flere saker om Harald Sel, og husker godt for noen år siden da han skulle løpe sitt nummer 200 i Berlin. Nå står samme by for tur på nummer 300, men i løpet av de neste fire-fem månedene skal sju maraton fullføres før det store jubiléet 24. september. Sel er per i dag nummer fem på lista over nordmenn som har løpt flest maraton. Når nummer fire på lista har 300 og lagt karrieren på hylla, tror jeg ikke oddsene er særlig høye hvis han i løpet av 2017 avanserer en plass. For det blir garantert et og to og tre maraton etter Berlin.

– Kanskje tar jeg Odense uka etter, der har jeg ikke løpt, sa han under morgenens løpetur, etter at jeg hadde pratet varmt om nettopp den løypa.

Jeg får aldri nok av å høre maratonhistorier, og Sel har mange på lager. Husker jeg ikke feil, løp han sitt første som 45-åring i Stavanger i 1987. Et fornuftig forhold til trening og løping har ført han dit han er i dag, vil jeg tro. Mannen har gjennomført Trondheim-Oslo over 30 ganger, senest for ett år siden, så det er en utholdende kar det er snakk om.

Den store drømmen var å komme under 3 timer, og på sin egen 50-årsdag en augustdag i Helsinki for snart 25 år siden, ble det 3.04 i det hederlige forsøket. I tillegg har han flere ganger løpt på tider mellom 3.05 og 3.10.

På den timen vi tok følge i dag, fikk jeg vite at han liker godt løypa i Barcelona, som han har løpt tre ganger, og Skovmaraton i Hillerød utenfor København, nevnte han også som et kjekt løp. Han fortalte om Hawaii, Reykjavik og da han løp i Athen i 1996, hvor han var en av de heldige som fikk medalje, da arrangøren mistet totalt kontroll - for øvrig bør de nevnes Athen har blitt et fantastisk arrangement de siste 15 årene. Berlin er favoritten og det nærmer seg 25-årsjubileum for Sel i den tyske hovedstaden.

Han har deltatt i de største med nærmere 50 000 på startstreken og ned til de helt minste, med under 10 deltakere.

Jeg lar meg imponere, inspirere og motivere av slike møter. Og tenker at jeg har minst 30 år igjen.




mandag 13. mars 2017

Ukens langlesing - The Race


Når man har 42 arbeidsoppgaver, fullfører 36 av dem med stil, og det egentlig burde vært godt nok. Den j…sure følelsen.


Jeg kjente det fra jeg stod opp på selve løpsdagen kl 05.50. Ingen vondter, ingen slitne legger, bare en urokkelig tro på prosjekt 3.29.59 og helst enda bedre. Den rolige, snaut 30 minutter lange løpeturen morgenen for et døgn siden, var grei å ha i bakhodet – jeg kjente allerede da at beina kjentes gode ut.

Løpstøyet lå klart, skovalget var tatt, og ryggsekken pakket.

Det er et godt utgangspunkt at alt er på G man skal prestere. Jeg konkurrerer ikke mot andre enn meg selv, men liker å innfri egne målsettinger. I hvert fall når forutsetningene er til stede.

Min romvenninne Anja var innstilt på å gjøre et så godt løp som mulig, hun også, det vil si å prøve på sub 3 timer. Jeg fikk fine fartsfletter før vi inntok frokostsalen og møtte de to andre løpedamene som lå vegg i vegg.  Også de med forventninger om å gjøre et godt maraton.

Kaffe, vann, ristede skiver med jorbærsyltetøy og en halv baguette med banan var ladingen, før vi satte oss i taxien på vei til startområdet.  Noen få minutter senere var vi på plass. Det var i dag det skulle løpes fortere enn noen gang tidligere.

Godt organisert bagasjeinnlevering, orden i toalettkøene og greit å komme seg ned til slusa man skulle inn i. Jeg hadde de siste 20 minuttene før start for meg selv. Det synes jeg er greit. 



Dundrende høy musikk og ditto stemning blant de 15 000 startende. Å stå stille og titte rundt seg de siste 3-4 minuttene før det braker løs, er magisk. Det er kropper i alle fasonger, kvinner og menn – noen med strutteskjørt, et kobbel med klubbdrakter i alle fargevalører og én med et stort Eiffeltårn han skulle bære med seg -  alle med det samme målet: å få medalje etter 42,2 løpte kilometre, denne gangen på sightseeing i Barcelona.


På med egen musikk, sjekke at energi-gelene var på plass og kjenne etter om Ibux og Paracet fremdeles lå i shortslommen.

Starten går og jeg passerer matta. Tida begynner å løpe. Den første kilometeren går av seg selv og det gjør de neste også. Da jeg har løpt en snau halvtime kommer det en spanjol opp ved siden av og sier heia Norge. Jeg heiser på skuldrene og han viser buffen sin med Norges Idrettshøgskole-logoen, så jeg skal forstå at han har studert der. Det har jo jeg også, og får formidlet det. Han vil prate, men for en gangs skyld, vil jeg ikke prate – jeg vil løpe, og jeg vil ikke prate og løpe samtidig når alt glir så greit på såpass gode km-tider.

Jeg passerer 10 km på egen klokke på 47.30 og konstaterer  at jeg ligger særdeles godt an til 3.28, som var skjemaet i hodet. Faktisk ligger jeg nesten to minutter foran.

På det tidspunktet løper jeg ved siden av 3.15-ballongen og skjønner ikke helt det (den bommet nok litt på tida og åpnet litt for rolig) og den holder jeg følge med noen kilometre til, før jeg lar den slippe.  Det er nesten 30 km igjen av løpet. 



15 km passeres, og fremdeles går beina som ei klokka. Ingen antydning til å være sliten og farten ligger jevnt rundt 4.50 per km, som er godt innenfor 4.56-skjema som skal lede til 3.28.

På vei mot halvmaratonpassering møter vi de raske løperne på andre siden, og jeg speider etter de andre damene, men ser ingen av dem (de var der, altså..).

Halvmaraton på egen klokke på under 1.41, men jeg ser da at jeg har løpt 21.5 km, som er 400 meter for langt. Jeg tenker at det ikke må bli så veldig mange hundre meterne ekstra, for det går ut over tida. Jeg regner febrilsk i hodet og kommer fram til at det vil gå greit hvis jeg klarer å opprettholde samme tempo.

Det gjør jeg også, og ser kun på km-passeringene på egen klokke. Jeg tar meg i å smile litt. Dette går greit, dette kan faktisk bli bedre enn 3.28.

35 km. Camp Nou er passert og vi er på vei nedover langs sjøen, før vi vender inn mot sentrum igjen. Jeg ser på klokka. 37 km. Jeg ser på skiltet. 36 km. Hva??? 1 km forskjell.?? Det begynner å haste.  Jeg har plutselig fem minutter mindre å gjøre det på  - jeg som hadde et hav av tid og bare skulle cruise inn ny pers.

Et snev av panikk jager gjennom marg og bein. Fokusere på km-tid, fokusere på veien foran. 38 km, neida, 37 var det visst.

Og sånn fortsetter det. Jeg kommer til 40 km og har 41.3 km på min egen klokke. Jeg har lyst å stoppe, og bestemmer meg i hvert fall for å stoppe klokka på 42.2 bare for å ha ny pers på den, når det likevel ikke vil stå på resultatlista. De siste to kilometeren går svakt oppover, og jeg glemmer av hele klokka før det står 42.78. Da stopper jeg dne, og starter like etter for å ha en viss kontroll den siste snaue kilometeren før mål.  Km-tida de siste fem, sniker seg litt over 5 minutter, én av dem var nede på 5.23. 


Det var ikke der jeg tapte tida, for jeg hadde løpt inn utallige sekunder tidligere.  Jeg runder siste sving og ser mål 200 meter unna. En blanding av glede, sinne og frustrasjon, stolthet og lettelse. Det er vanskelig å forklare. Det er mange følelser i sving når man tråkker over målstreken etter 3 timer, 31 minutter og 46 sekunder, som ble den offisielle sluttida mi i Barcelona marathon – et løp der jeg gjorde omtrent alt riktig.  Jeg hadde full kontroll på pust og bein, alt gikk slik jeg hadde planlagt.


Men det holdt ikke. Jeg kjenner på en enorm skuffelse, og tårene spretter bare ut. Jeg er utrøstelig. Aldeles utrøstelig. I mitt hode og kropp hadde jeg nettopp fullført mitt livs beste maraton. Jeg hadde løpt 42 km med 4 minutter og 50 sekunder i snittfart, 10 sekunder fortere per km enn sist.

I det store og hele er dette helt uviktig, men der og da var det blodig alvor. Jeg klarte bare ikke ta meg sammen og glede meg over at maratonmedalje nummer 28 i rekka ble hengt rundt halsen.

Med tunge skritt går jeg opp trappene mot «La Fontena Magica», hvor stedet for bagasjehenting var, og møtes av tre smilende løpevenninner. Da renner det over. Det svartner. Fullstendig. Jeg slenger av gårde sportsdrikken som treffer en paff danske, og jeg slenger mobilen, via Kathrines kne og bortover gresset. Deretter legger jeg meg med ansiktet ned i gresset og hulker. Kroppen rister. Jeg er utrøstelig, samme hvor mange klemmer de andre deler ut. Anja henter bagen – jeg orker ikke å gå en eneste meter til. Ikke nå.

Sett i etterkant, utrolig barnslig. Heldigvis er jeg aldri langsint, selv om det denne strålende søndag formiddagen tok dobbelt så lang tid å komme til meg selv igjen enn det vanlige podde-kvarteret når ting har buttet i mot i et maraton.

Jeg er privilegert og heldig som kan drive med hobbyen min slik jeg gjør.  Det er likevel så lett å glemme når skuffelsen og følelsene tar overhånd.

Men som Kathrine sa da vi ruslet bortover på vei for å møtte noen raske løpemenn til sprudlende dråper:

­­– Det blir uansett en sykt god historie å fortelle.

Det begynner å hope seg opp med noen maratonløp i byer jeg har lyst å revansjere. Barcelona er èn av dem.

Tusen takk for super løpehelg, trivelig selskap, sportslig motivasjon med tre særdeles oppegående og spreke damer.

Takk til romvenninne Anja Kristin Lindanger, takk til Kathrine Sømme og takk til Angelina Hjelleset.

Dere, altså.


 
Og helt på tampen må tre GTI-gutter som hadde grunn til å feire, nevnes. Erlend Aano på 2.34, Eirik Dalva Skaale på 2.46 og Ole Christian Willumsen  på 3.10.


søndag 12. mars 2017

Det var mittt livs dag i løypa, men...

...da 42,2 km ble passert, viste klokka 3.23.50. Den offisielle sluttida ble 8 minuttter dårligere.



For en dag, for en opplevelse, men samtidig skuffelse. Omtrent fra første steg var jeg overbevist om at at 3.29 var aldeles innnen rekkevidde. Og vel så det.



Virieligheten ble en helt annen. Offisiell tid er 3.31 og noe, jeg orker ikke å finne ut av det. Ikke i dag. Min romvenninne Anja, som for øvrig slo til med 3.00.06 med mininalt med søvn, sa det til meg i dag morges: "Du er god for 3.25". Og det var jeg. Men hva nytter det å springe 4.50 i snitt per km når du løper 43.6 km totalt?

Kort fortalt: Jeg hadde mitt livs dag i løypa, gjorde alt etter planen, og kom ikke i mål på den tid jeg synes jeg fortjente.

Katrine, som har vært min mentor i 2 år snart, klarte heller ikke å trøste meg. Jeg var sønderknust i målområdet, bare så det er sagt. Og da jeg tok imot medaljen, klarte jeg å presse fram et smil, for syns skyld. Da jeg møtte de andre tre i reisefølget, tok følelsene overhånd. Først smalt sportdrikken i hodet på en danske, og så føyk telefonen rett i kneet på mentor Kathrine. Jeg brast i gråt, og lå med med hodet ned i gresset i flere minutter før jeg klarte å summe meg. Dette var defintivt dagen og så gikk det likevel til helvete - i egne øyne.

 1 min etter sinneanfall og gråtekokt.

Jeg orket ikke hente bagasjen selv, det måtte romvenninne Anja ta seg av. Etter en cola og endeløse tårer, kom humøret seg fort. En halvtime, og så var jeg i vadder igjen. Det er slike opplevelser man lærer noe av.

I mitt hode er jeg i dag per definisjon en 3.25-dame. Jeg hadde kontroll fra første til siste steg, og var aldri verken i kjelleren eller i nærheten av å løpe til det svartnet. Men når man oppdager ved 37 km at man bare er ved 36 ifølge de offisielle målingene, går lufta litt ut av ballongen. Jeg opprettholdt farten, men til ingen nytte.

Det er kjipt, jeg innrømmer det. Etter å ha snakket med flere løpere fra friidrettsklubben GTI hvor jeg er medlem (med litt bobler involvert), velger jeg å ta med meg den sykt gode følelsen fra dagens maraton: Jeg kan, og jeg er kapabel til å holde en relativt høy fart gjennom 42.2 km -eller 43.6, da....
 
Heldigvis er jeg aldri langsur. Jeg gleder meg på mine løpevenninners vegne, som i tur og orden løp inn på 3.00.06 (Anja Lindanger), 3.16 (Kathrine Sømme) og 3.23 (Angelina Hjelleset). Jeg er heldig som er i slikt selskap, og jeg håper de bærer over med min lille blackout da jeg møtte dem etter målpassering.

Da svartnet det. Ikke i løypa, men etterpå, altså..

I skrivende stund, sitter jeg på hotellrommet og Anja (romvennine), mener jeg er strenge mot meg selv. Hun liker folk som viser følelser og byr på seg selv. På godt og vondt.



To be contiued.

Nå må jeg fordøye alt.

Takk til fine løpekolleger og løpeveninner Kathrine, Anja, Angelina og dere gutta boys som virkelig var til godt selskap til after run-lunch. Erlend Aano, Eirik Dalva Skaale og Ole Christian Willumsen. Og grattis med sykt gode tider, hhv 2.34, 2.46 og 3.10.





torsdag 9. mars 2017

«Svartner det, så svartner det...

... da har jeg i hvert fall gitt alt». Ordene tilhører ikke meg, men Heidi Weng. Men på søndag følger jeg den tankegangen.




Det er tre dager igjen til et av årets store mål - å endelig krype under 3.30-grensa. Jeg skal innrømme at jeg har virkelig har prøvd på dette fra start én eneste gang, og det var i Odense for snart et halvt år siden. Den gang ble tida 3.31.49, fordi jeg slakket litt for mye av den siste halvdelen. Når man slakker, blir det ikke ukomfortabelt, og det svartner heller ikke. Det svartnet aldri i Odense, selv om jeg nesten snublet over målstreken. For 7 uker siden var ikke 3.30 utgangspunktet, men ble det etter 10 km. Det var ukomfortabelt i perioder, men jeg løp ikke til det svartnet - ikke den gangen heller. Da kom jeg 8 sekunder for seint til å se 3.29-tallet.

Jeg har altså til gode å gi alt gjennom samtlige 42,2 kilometer. Det skal jeg gjøre denne gangen. Seriøst. Svartner det, så svartner det. Da har jeg i hvert fall gitt alt. Så får jeg se hvor lenge det holder. Kanskje 32, kanskje 35 eller kanskje 40 km. Eller kanskje det holder helt til mål. Jeg har ingen idé, bare et mål.



Det er sjelden jeg går så offensivt ut. Jeg liker å være litt tilbakeholden med målsettinger for å unngå press og jag. Egentlig er det selvpålagt stress. Hvem bryr seg, når alt kommer til alt? Kun meg selv. Det er jeg selv som blir skuffa, ingen andre. Derfor jeg veldig flink til å grave fram «unnskyldninger» når det drar seg til og et maraton nærmer seg.

-  Det blir bare et nummer i rekka. Jeg kal ikke løpe fort denne gangen, altså (innerst inne er det nettopp det jeg vil)

 - Jeg skal ta følge med noen, noen som vil løpe under fire timer (det har skjedd én gang)

- Uff, jeg har trent litt for mye i det siste, så jeg føler meg litt sliten i beina. Kjenner antydnig til murring i leggene (det gjør det alltid, gjennom hele året, omtrent)

-  Jeg kjenner jeg brygger på noe. Ja, ja, det får gå som det går (jeg er sjelden syk og brygger sjelden på noe, det har hendt én gang at jeg aldri burde stilt opp i noe maraton pga sjukdom)

- Hvert maraton lever sitt eget liv, dagsformen har mye å si (det er for så vidt sant, men det finnes noe som heter vilje også).


Denne gangen har jeg gått tom, eller jeg vil ikke finne opp unnskyldninger. Det finnes ingen reelle. Løper jeg mye dårligere enn 3.30 må det skje noe spesielt - seriøst. Jeg har trent for dette i lang tid. Jeg har stått opp grytidlig i helgene og på ukedager for å løpe 1 mil, 2 mil, 3 mil før andre har tenkt å sette på første kaffekoppen. Jeg er fysisk rustet til å klare 3.29.59. Viser klokka 3.35, 3.40 eller 3.45, har det svartnet ei mil eller noen km før jeg passerer mål. Men da har jeg i det minste prøvd.

See you in Barcelona







fredag 3. mars 2017

Nedtrapping

Nedtrapping før et maraton er et nødvendig onde eller gode, alt etter som. Jeg liker det ikke, men vet det er til mitt eget og beinas beste dersom toppformen skal prikkes inn til det smeller i Barcelona neste søndag.


Jeg er ikke, og har aldri vært god til å trappe ned før lange løp, men jeg blir stadig bedre på denne delen av forberedelsene. Det skulle heller ikke så mye til. Jeg er heldig som har bein som tåler mye trening, mye gamping - men det er lurest å la fornuften seire og redusere treningsmengden de to siste ukene før et maraton. Når man er vant til et vistt antall kilometre hver uke, synes jeg det er fælt å ikke skulle løpe så mye - en mental styrkeprøve.

Nedtrapping er som ordet tilsier, gradvis mindre treningsmengde, og da oftest i to uker. Det er ulike meninger ute og går og de lærde strides om hvordan dette skal gjøres på optimal måte. Man trapper vanligvis ned antall kilometer per uke fram mot et halvmaraton eller maraton, og utfra hvilken av de to distansene man skal delta i, legger man en nedtrappingsplan.

Jeg har ikke nøkkelen til hva som er den riktigste måten å gjøre det på, men jeg har en del erfaring. Fra å nesten trene som normalt omtrent til et par dager før løpet, har jeg det siste året vært mer nøye enn tidligere på denne delen av treninga.

For min del fungerer det bra med 30-40 prosents reduksjon i mengde nest sist uke, og 50-60 prosent i uka før selve løpet. Det er også anbefalingene de fleste ekspertene gir.

Da jeg googlet temaet, fant jeg en mal jeg synes ser fornuftig ut mot neste helgs Barcelona Marathon. Jeg har ikke fulgt den slavisk, men brukt den som en rettesnor.

Sakset fra en sak i DN, hvor ultraløper Didrik Hermansen gir gode råd.


Med et par unntak har jeg unngått å løpe i to hele dager før maratondeltakelse, for å samle overskudd og løpsmotivasjon, slik at både kropp og hode er klar.

Den siste langturen tar jeg en uke før, som planen ovenfor skisserer, og jeg tilpasser også intervalløktene - i mengde, mens intensiteten (farten) opprettholdes. 
 
For ferske løpere, er det lett å gå i fella og ikke redusere mengde, fordi man føler man «må» løpe, og jo mer flere økter fram mot løpet, desto bedre. Hvis du trener for hardt helt opptil løpet, stiller du til start med en unødig sliten kropp som ikke er tilstrekkelig restituert. Dermed yter du heller ikke optimalt (Ja, jeg minner meg selv om dette hele tiden). 

 Vårstemning langs E39 og Bråsteinvatnet i Sandnes, fredag ettermiddag

Mine to nedtrappingsuker:

Nest siste uke:

Mandag: Rolig 7,2  km løp med 6x30 sek fartsdrag

Tirsdag: Fri

Onsdag: 9 km, 8x3.30 med 1 min pause mellom dragene og seriepause 1.30 etter 4 drag.

Torsdag: 7,5 km, 10 min oppv, 5 min på terskel, 5 min rolig, 10 min terskel, 10 min rolig

Fredag: 8 km, 12 min oppv, 12x1 min med høy fart, 30 sek pause mellom dragene, 10 min nedjogg

Lørdag: 16 km i rolig tempo, 6.00 per km.

Søndag: 10 km rolig tempo


Totalt: 57,5 km= 70 prosent av ei normal treningsuke


Siste uke:

Mandag: Fri

Tirsdag: 5x3.30 med 1 min pause mellom dragene, og seriepause 1.30 etter 3 drag

Onsdag: 30-35 min, hvorav 15 min i maratonfart

Torsdag: 30 min rolig løp, inkludert 3x30 sekunders fartsdrag

Søndag: 42,2 km


Neste blogginnlegg vil handle om de siste forberedelsene  - hvilke feil er de vanligste å gjøre (selv om man har løpt utallige maraton tidligere), hva gjør man på selve løpsdagen og under selve maratonet.

 9 dager igjen...









 

tirsdag 21. februar 2017

Og du lurer fortsatt på hvorfor jeg gidder?

At du gidder? Hvordan orker du å løpe så mange maraton? Det hadde jeg aldri giddet. Er det ikke kjedelig å løpe så langt?


Jeg gidder. Det er aldri snakk om ikke å gidde. Det er ikke alltid jeg orker, men jeg orker likevel. Jeg kan ikke gjøre noe med at du aldri hadde giddet. Nei, det er ikke kjedelig å løpe så langt, og jeg løper heller 10 maraton framfor å delta i sykkelritt.

Det hender jeg sitter og blar tilbake i kamerarullen på mobilen. Den inneholder tusenvis av bilder, 70 prosent av dem, om ikke enda mer, er løpsrelatert. Motivene er tatt på treningsøkter, på løpsreiser i inn- og utland, og i selve konkurransene. Det hender jeg plukker ut noen favoritter, og akkurat nå er de bildene ovenfor på favorittlista mi.

Jeg prøver å ikke snakke så mye om løping og maratondilla på jobb, og jeg prøver å ikke snakke så mye om løping med gutta. Og jeg prøver etter beste evne å ikke prate så mye maraton og tider per km med venninner som ikke har satt seg inn i den tankegangen å tenke avstander på. Men det hjertet renner over av..... Det er ikke alltid like lett å tie om. Opplevelsene har stått i kø de siste fem og et halvt årene, hvor årlige maratondeltakelser, stadig stigende i antallet, har tatt en plass i livet mitt.

I fjor ble jeg medlem av GTI friidrettsklubb i Stavanger, som har to ukentlige fellestreninger på intervallbiten. Der er det ingen som spør om jeg gidder, for der MÅ alle gidde, selv om ikke alle deltar i maraton.

Jeg klarer stort sett å innfinne meg på fellestrening hver tirsdag -  et godt pusterom, hvor man kan tillate seg å være litt «nerdete».

Så var det ei klubbvenninne som sa nylig: Uansett hvor sliten jeg er, eller om jeg er i dårlig humør, så svever jeg etter å ha gjennomført den tirsdagøkta, samme hva som står på programmet.

Jeg er helt enig. Dronningfølelsen kaller jeg det. Den samme følelsen inntreffer når jeg løper over målstreken i et maraton. For meg er det ikke det samme å løpe 10 km eller halvmaraton. Det må være maraton. Et helt, et.



Å løpe over målstreken etter 42,2 kilometer er pur lykke. Da er jeg dronning i flere timer.

Derfor løper jeg maraton. Fordi det gjør meg glad.

lørdag 18. februar 2017

Helgemodus

Hva i all verdens rike skriver jeg om på bloggen, spurte jeg en jeg kjenner. Svaret kom kjapt. Weekendmode. Okei, da. Her er min helgemodus.




Bildet lyver likevel litt, for det knipset jeg for to uker siden, på vei til årets pressefest i Stavanger journalistlag. Men siden jeg ikke skulle ut på spennende denne helgen og fordi jeg egentlig liker å pynte meg på en lørdag, får det bli denne helgens jåleri-utskeielse.

Weekendmode. Helgemodus.

Siden dette i utgangspunktet er en blogg som skal inspirere og motivere til løping, starter jeg med det. For meg begynte helga i går, like etter jobb. Det ble 12 km på asfalten, på mitt yndlingsstrekk, langs E39. Ja, jeg liker lyden av biler som kjører forbi mens jeg løper på sykkelstien, og løper like gjerne E39 den strakaste vegen framfor å ta en avstikker i skauen.

12 km bokført fredag ettermiddag, på en slik ettermiddag i februar som går inn i minnebøkene som en av de bedre. 7-8 grader, blåtime, null vind og lette bein, som hadde fått hvilt litt ekstra på grunn av sjukdom i begynnelsen av uka.

 Lucky me som bor på Vestlandet og slipper snø vinterstid.

Resten av kvelden ble tilbragt på sofaen - stort sett.

Lørdag hadde jeg for første gang på flere uker ingen løpeavtale som skulle gjennomføres grytidlig. Det betyr flere kopper kaffe og ferske papiraviser til frokost. Løpeturen ble gjennomført, langs samme trasé som gårsdagens, bare litt lengre.

På plass som håndballmor på tribunen for å se ene sønnen i aksjon, og så hjem igjen til rolig hus. Matlaging, kaffebesøk og så altfor mye lakris.

Ledig tid brukes til å skrive en del av innholdet. til hjemmesiden som er under konstruksjon for tida. TH Run Travels AS realiseres om kort tid, og håpet er å få den ferdig til 1.mars.  Vi er heldige som har dyktige folk til å gjøre den jobben.

 Soon, very soon....

Rotete innlegg, men kort oppsummert er dette min helgemodus. Hvis jeg tar søndagen på forskudd, blir den nokså identisk dagen i dag, med unntak av håndballkamp, og sikkert ikke så mye lakris (det er tomt i boksen).








torsdag 9. februar 2017

Når blir man egentlig for gammel til å løpe?

Det har jeg spurt meg selv om mange ganger. Hvor lenge kommer jeg til å gidde? Jeg har ikke svaret, men det har 71 år gamle Vera Nystad.

Traff på Vera Nystad og Kjellaug Fjordheim (bak) i Dubai. To kule løpedamer.

– Jeg løper til jeg blir lei, svarer dama som har 125 maraton bak seg og verdensrekorden for klassen for kvinner 70 år.

Enkelt og greit. Ikke noe fiks-fakserier. Man løper til man blir lei, og så stopper man.

Sitt første maraton fullførte Nystad som 42-åring i 1988, i Oslo. Da klokket hun inn på tida 4.11.15. Siden den gang har det altså blitt 124 flere maraton. Nystads rekord er satt i Stavanger, og lyder på 3.19.49. En sterk prestasjon, da dama ikke akkurat var i 20-årene da den ble satt.

Jeg husker jeg leste en artikkel om henne i et avismagasin like før jeg skulle løpe i Athen i 2014. Det var mitt nummer 11 eller noe deromkring. Vera skulle løpe sitt nummer 100. Et sted oppe i lufta, på vei fra København til Athen, traff jeg på henne i toalettkøen. Joda, det var hun som skulle løpe nummer 100, bekreftet hun da.

Siden har jeg truffet henne flere ganger, da vi har deltatt i flere av de samme maratonene. Jeg traff på henne og løpevenninnene i Dubai i fjor, og jeg traff den blide, superspreke dama på Undheim, også det i fjor, og jeg traff henne i Grimstad. Alltid like blid. Og alltid innstilt på å løpe 42, 2 kilometer.

 Grimstad maraton 18. juni, sammen med vinner Grete Rugland og Vera Nystad.

Jeg innrømmer at jeg blir fascinert. Det gjorde min venninne som ikke løper også, da vi møttes i Dubai, i forbindelse med startnummerhenting. Ei av damene i denne løpegjengen som ikke er ungdommer lengre, løp sitt første maraton da hun var 50 år gammel. Nærmere 30 år senere stod hun på startstreke i et maraton for 89. gang - i Dubai.

– Det er aldri for sent, kommenterte min venninne, og jeg nikket.



At man blir eldre betyr ikke nødvendigvis at man ikke kan løpe fortere etter som årene går. Om det ikke er tvert i mot, trenger ikke alderen være en hindring for å sette ny pers.

Jeg spurte GTI-trener John Nicolaysen om temaet, og fikk følgende svar:

Ja, selv er jeg jo i klasse 50-54 år og har soleklart ambisjoner om å løpe på 2.39 snart. Når du ikke lenger har noe å hente med tanke på reduksjon i tid er veldig individuelt. Det kommer nok an på flere faktorer: hvor lenge har du trent (er du  «ung» som løper?), talent, skader, nivå fra før etc. Men om du holder deg frisk og løper på et bra mosjonistnivå trenger det nok ikke bikke bratt utfor før mellom 55 og 60 vil jeg tippe. Men når du ser 60-tallet foran deg må du nok sjele mer til aldersresultater og kose deg med å gå inn på de populære «alderskalkulatorene» og beregne hva løpet tilsvarer for ungdommen...
  
Hvordan motiverer man seg for år etter år? Hvorfor ikke stoppe å løpe maraton? Siden jeg er relativ fersk i gamet (debuterte i NY i november 2011), har jeg ikke tenkt så mye over det. Neida, jeg går ikke rundt og er supermotivert 24 timer i døgnet, men den indre drivkraften er stor og tar meg gjennom de dagene det butter litt i mot. 

Så hvordan motiverer ei dame som har løpt 125 maraton seg for nummer 126, 127, 128 og sikkert også til nummer 150 og 200, seg?

– Jeg finner motivasjon i å løpe fortere enn året før, sier den glade løpersken, som hver uke tilbakelegger rundt 100 km.

For 11 måneder siden, en iskald marslørdag, møttes vi i en liten garderobe på en skole i ei lita bygd utenfor Bryne. Vi skulle begge løpe maraton i selve maratonbygda - Undheim. Seks dager tidligere hadde Vera Nystad, i en alder av 70 år, løpt Barcelona marathon på 3.37. På det tidspunktet var min egen bestenotering 3.38. 

Jeg husker jeg så på dama som så seg i speilet og sjekket at alt var som det skulle. Mascaraen var på plass. Jeg husker jeg tenkte at jeg aldri skal slutte å ha mascara på i løp. Og jeg husker jeg tenkte at jeg skal løpe til jeg blir minst 70. 

I dag er jeg 45 år gammel og nummer 28 i rekka venter om 31 dager - i Barcelona.

Det skal ikke stå på motivasjonen. Eller mascaraen (selv om den av og til forsvinner i regnet).

 Ikke langt fra mål i Odense, oktober 2016. Tipper det er 600-700 meter igjen.