søndag 15. januar 2017

Småglatt, tidvis motvind og ny pers

I går stod jeg på startstreken i Solastranden halvmaraton for femte gang på seks år. Januarforhold tatt i betraktning, er jeg veldig fornøyd med 1.37.27.



Jeg var ikke helt overbevist om jeg skulle delta, for jeg var ikke påmeldt og løp for anledningen i en annens navn (!!!) - ikke helt politisk løpskorrekt, men slik ble det denne gangen. Utgangspunktet var en helt vanlig treningsuke, med et par ganske harde økter, og jeg hadde tenkt å bruke dette halvmaratonet som en fin langtur i litt raskere tempo enn normalt.



Så er det noe med at man treffer likesinnede, og når man treffer blide GTI-løpedamer, og ei av dem inviterer med til oppvarming (takk, Cecilie), så ble det bare at jeg følte meg klar. Klar i kroppen - ikke helt klar i hodet, men jeg tenkte i hvert fall å løpe tålig fort i starten og deretter se det an.

De første noen og hundre meterne gikk nedover, men underlaget var småisete og glatt og jeg følte meg mer trippende enn løpende. Det ble litt «bakglatte» fraspark i første del av løypa, men etter et par kilometer fikk jeg godt feste og kunne øke farten, som jeg tenkte skulle ligge rundt 4.40 per km. Det gikk stort sett fortere enn det, men i enkelte partier, der jeg sikkert lignet på en slags utgave av Bambi, snarere enn en løperske, gikk det langtfra så fort. Det var også (for meg) umulig å løpe fort i motvinden på et par av slettene. Til gjengjeld fikk man vinden i ryggen så fort løypa dreide - for en herlig følelse å kjenne at du nærmest «dyttes» av gårde.

 Km-tidene fra 3-21 km (resten kom ikke med på skjermbildet)

Jeg startet med vindjakke, pannebånd og tynne ullhansker, men de røyk av da jeg var rundt halvveis i løpet. Da fikk jeg nemlig øye på mor og far i løypa og benyttet sjansen til å kaste både jakke og hansker i grøfta, og der havnet startnummeret også, siden det var festet til jakken. Jeg frøys litt på slettene, men det var deilig å slippe å løpe med jakke (Anja, neste gang følger jeg ditt eksempel og dropper jakken fra start, selv om det er kaldt med én gang.)

Da Solastranden halvmaraton er ei løype som vender ganske ofte, møter vi andre deltakere flere ganger. Det gir ekstra motivasjon å møte løpere fra samme klubb, og få et smil og ei hånd i været på veien. Det er inspirerende å møte på de som kommer først og se hvor fort de faktisk løper.

Jeg konsentrerte meg mest om kilometertider og registrerte under 46 minutter på den første mila. Det var vel da jeg tenkte at persen var innen rekkevidde. Like etter så jeg noen bekjente som stod og heiet - jeg svarte at det var tungt, men at jeg hadde greit tempo.

Foto: Wenche Haukland, som heiet og heiet

Ved 19 km var det en undergang som var i mørkeste laget og en liten kneik av en bakke i andre enden - den gikk jeg faktisk opp i hurtig gange.. Jeg så på klokka - det gikk bittelitt seinere enn på første del og jeg måtte virkelig henge i dersom dette skulle gå. 1.38.42 (tror jeg) er den gamle persen, satt i Egersund i mars 2016. Foran meg lå to damer som hadde ligget noen hundre meter lengre unna hele løpet. Jeg nærmet meg de to. Tilfredsstillelsen med å føle at kreftene er der, er god når målet bare er halvannen kilometer unna.

Der. 1.37.27 stoppet klokka på. Jeg kunne koste på meg et smil, selv om jeg var sliten. Den første jeg så var Kathrine - dama som har vært min «ledesnor» siden mai 2015.

— Bra jobba, Trude. Bra løpt.

– Har du lyst på en Red Bull, spurte ei vennlig dame fra arrangøren.

Ja, gi meg en Red Bull. Den med sukker, takk

Så bar det inn i varmen, inn til god kaffe, sjokoladekake (som jeg aldri rakk å forsyne meg av før det ble tomt), og så var det å møte to GTI-damer før premieutdelingen, pluss ei annen løpeglad venninne, som også perset på distansen denne januarlørdagen.

 Fra venstre Cecilie Husvæg, Anja Kristin Lindanger og undertegnede.

Takk til Spirit friidrettsklubb for en fin ramme i mål - det er jo en tradisjon å reise til Sola i januar, og nå fikk jeg oppleve å løpe i sol også.


Grattis med ny pers på halvmaraton, Vibeke

torsdag 12. januar 2017

Jålete joggejenter

Antrekk til løp og trening er viktig. Det er ikke fullstendig krise om neglelakken ikke matcher, eller skoene har feil farge - bare nesten.

Orange genser og samme farge sko. Litt feil nyanse på neglelakken....

  Hvordan tenker du når du skal matche sko til løpeantrekket, at overdel skal gå i samme farge? Noen sko er vanskelig å kle seg «fint med». Er du med?

Dette spørsmålet dukket opp på en melding fra ei løpebekjent i formiddag. Ikke en ukjent problemstilling. Ikke for meg, i hvert fall, og heller ikke for flere andre løpejenter jeg kjenner. Vi er en gjeng jåler. Det er jeg ikke en gang flau over å innrømme, ikke i det hele tatt. 

Til et maratonantrekk (vi snakker om konkurranse) er det viktig at neglelakken har samme farge som enten skoen, t-skjorta eller shortsen.  Det er helt klart et i-landsproblem og et overflatisk tema å skrive om, men det får så være. 

Tilbake til spørsmålet fra en løpebekjent innledningsvis. Joda, det er helt klart vanskeligere å matche mosegrønne joggiser som attpåtil har lyserosa snorer, enn blå. Blått går til alt. Og jeg liker alle slags blåfarger. Rødt forkastes nokså ofte. Det hender jeg prøver meg på noen rødlige nyanser, men nei - det trives jeg ikke med eller i.

 Liker blåfarger. Sko må matche trøya.

– Du kan jo ha noe annet enn slike skarpe farger, sa ei annen løpevenninne. Mosegrønt, for eksempel. Det er jo en helt grei farge, særlig når du har grønne sko (med rosa lisser).

Okei, da.

Til og med vannflaska er grønn.. hi-hi
Og så litt mer fargerikt.


Og rosa, blått, rosa og hvitt...

Rosa sokker i blå sko, fordi shortsen er rosa... 


Sort og hvitt

 Det enkle er ofte det beste, men skoene burde vært hvite.....


Roségull

 Roségull på klokka og roségull på de tre Adidas-stripene....


...og slik går det når det ikke matcher



Har du dilla på mathende løpeklær og joggiser?
 

tirsdag 10. januar 2017

Treneren har ordet

Nei, intervaller skal ikke være så knallharde og gjennomføres i skyhøy fart. Trener i GTI friidrett, John Nicolaysen, er denne ukas gjesteblogger.

 


Jeg ba Nicolaysen, som er min trener i GTI friidrett (jeg prøver å delta på fellestreningene hver tirsdag), skrive litt om intervalltrening. Det har blitt en kjærkommen treningsmetode for meg også, et avbrekk fra den vanlige løpinga.

Da overlater jeg ordet til treneren:

«Løper man knallhardt ut og dragene gjennomøfres i skyhøy fart, kan det fort bli både ubehagelig og treningseffekten reduseres. Jeg forsøker å få løperne til å lære seg å løpe alle intervalldragene på ei økt i samme fart og med samme puls. Det hjelper altså ikke å klare å presse seg mer og mer utover i økta for å opprettholde farten så lenge vi da får en pulskurve som skyter rett til værs. 

Om vi holder oss rundt terskel vil vi lettere klare å gjennomføre hele økta, vi får en super treningseffekt, og samtidig holder vi restitusjonstiden nede, slik at vi raskt er klare for nye treningsøkter. Som trener i GTI friidrettsklubb har jeg ansvar for løpere på alle mulige nivå. Da er det enkleste å løpe intervaller på tid, ikke distanse, slik at alle får samme treningstid og vi kan starte dragene sammen. Om dragene er lenge enn ett minutt pleier vi snu halvveis. Det er supert for det sosiale, og like bra trening. Ingen må vente på de treigeste, og de foran i feltet får noen å jakte på på returen.

Jeg kjører alltid periodisering både innad i uka, måneden og året. Dermed blir intervallene lengre, roligere og med kortere pauser nå i ressursperiode 1 eller vintertreningen, om man vil. I sesongen er det kortere pauser, færre drag og mer fart som gjelder. 

Min motivasjon for å bruke så mye tid på å være trener er todelt. Som fysioterapeut er jeg veldig opptatt av folkehelse. En lavterskel-klubb som GTI er et flott bidrag til det. Vi er jo gjerne opp mot 70 løpere på en fellestrening! I tillegg er det så utrolig kjekt å se den gleden folk får når de prestere over forventningene sine, uansett nivå, eller når et treningsmål de har jobbet mot over lengre tid. Å stå på sidelinjen og heie overlykkelige løpere i mål noen km før slutt i München maraton i fjor høst er et godt eksempel. De bare strålte! Og treneren ble rørt... (det må være alderen). På toppen av det hele å få se toppløper hevde seg, og dermed få bekreftet at treningsfilosofien fungerer, er en herlig bonus»!




Jeg kan bare tilføye at det er motiverende å være en del av ei treningsgruppe med en viss prestasjonskultur. Det er ikke press på noen måte, for her er medlemmer på nivå fra A til Å omtrent, men man deltar på felles treningere, inspireres jeg stadig av de som ligger et lite hakk foran. I tillegg snapper jeg opp en del tips, og får utløp for litt løpsprat jeg ellers må brenne inne med blant ikke-likesinnede. Nicolaysen og hans kone, Britt Hege sørger for at alle føler seg inkludert og sett. Da jeg satte min fot i Sandneshallen for nøyaktig ett år siden, var det med sommerfugler i magen fordi jeg ikke ante hva som ventet. Jeg har aldri angret.



GTI friidrett har tilbud til løpere på alle nivå, og flere treffes også utenom fellestreningene til andre løpeavtaler. Det opplyses alltid om fart, type treningsøkt, slik at du er forberedt.

Fellestreningene er tirsdager og torsdager, med henholdsvis lang- og kortintervaller på programmet. Søndags kveld er det langtur, rundt 20 km i «pratetempo». 

Eksempler på langintervaller:

• 8-12 x 3.30 min med 1 minutt pause mellom dragene, rundt terskelfart, det vil si litt seinere enn halvmaratonfarten din - ei fin basisøkt for langintervall

• 4x15 minutter med fart 10-15 sekunder lavere per km enn halvmaratonfarten din

• 3-2-1 x 5 serier, halvparten av tida i pause

• Kombinasjon 4x3.30 på terskelfarten din (som regel halvmaratonfart + 10-15 sek) + 6x1 min motbakke over terskefart og deretter 4x3.30 på terskefart igjen

• Maratonløpere kan gjerne ta 3-4 x 3 km på terskelfart med 3 minutter pause mellom dragene

Eksempler på kortintervaller:

• 30x1 min med 15 sekunder stående hvile mellom dragene (16-24 x1 min er basis her)

• 3-4 serier med 400-300-200 meter, med 45 sek og 30 sek pause mellom dragene og 3 minutter seriepause

• 15x1 min motbakkedrag med pause der du jogger rolig ned bakken



God trening!


søndag 8. januar 2017

Noen små justeringer

Nyttårsforsett. Smak på ordet. Mål. Smak på ordet. Endringer. Smak på ordet.


                                     
Det trenger ikke være januar for å sette seg nye mål. Bildene ovenfor er tatt med 15 måneders mellomrom, fra august 2014 til november 2015 og det er rundt 7-8 kgs forskjell i vekt. Seks av de månedene rommer ikke mer trening, men smartere trening og litt redusert matinntak, samt noen småjusteringer i kostholdet.

Jeg er ingen kostholdsekspert, og kommer aldri til å bli det. Ei kollega fryder seg over smågodt-inntaket på deadline-dager, da er det høy sjokoladefaktor i redaksjonen - det tar jeg som et godt tegn.

Det er lett at andre tror det har «bikket fullstendig over», at løpinga har «gått til hodet» og at det kun tenkes på trening dagen lang. Jeg tenker på trening, men mer på det logistikkmessige. Hvordan jeg skal smette inn ei mil her og to mil der.

Min seks måneder lange «reise» fra april 2015 til november samme år, gjorde noe med tankegangen min. Jeg lærte meg å tåle ubehageligheter i større grad enn tidligere, fordi jeg ønsket å få mer igjen for antall timer løping jeg la ned. Ønsker man endringer til det bedre, må man våge og tørre å stå i det som er utenfor komfortsonen. Til det fikk jeg god hjelp av Kathrine, som har vært turfølge, mental og fysisk trener, samt løpepartner på et par utenlands maraton.


Fra turen til Curacao i november 2016
Det gjelder ikke bare når man skal endre treningsvaner eller kostholdsvaner, men også på andre områder i livet. Å stå ansikt til ansikt med utfordringer er ubehagelig. Jeg slettes ikke like flink i alle sammenhenger, og skulle mange ganger ønske jeg kunne overføre noe av viljen fra treningsarbeidet til andre arenaer. Det får være neste mål.

Mål, ja. I disse nyttårstider snakkes det mye om nyttårsforsetter. Om å trene mer, å gå ned i vekt eller bli flinkere til å spare penger.  Ei løpevenninne, Kamilla, bruker aldri ordet forsett - hun snakker kun om mål.



Jeg traff Kamilla i Berlin 2014, hvor hun løp maraton på over fem timer - to år senere, for tredje gang i Berlin, bikket hun med solid margin under fire timer. Vektforskjellen var rundt 20 kg. Hennes vei for å oppnå sine mål kan du lese om i VGs vektklubb.

Du kan les mer om Kamilla i et tidligere blogginnlegg HER.

Å sette seg nye mål for et nytt år høres mye mer positivt ut i mine ører. Forsetter brytes veldig ofte fordi man går for høyt ut og ender med å bli skuffet. Dessuten er det et snev av pessimisme i ordet. Det er ikke alltid alle mål man setter som nås, men jeg tror man lærer mer på veien.

I løpet av et halvt år i 2015 fikk jeg erfare hva prioriteringer kan gjøre både fysisk og mentalt. Følelsen av å lykkes med å nå et mål, gir mestring og selvtillit. 

 Paris april 2015 vs Stavanger august 2015

Jeg hadde som mål å løpe maraton et kvarter fortere enn jeg hadde klart våren 2015, og da var endringen å trene smartere samt å gå ned i vekt. Det klarte jeg innen tidsfristen jeg hadde satt for meg selv.

Fordi jeg fortsatt har ambisjoner om å presse tida ytterligere ned, klarer jeg å holde motivasjonen oppe. Jeg har stabil vekt, og jeg trener bittelitt mer og bittelitt bedre. (mer om det i neste blogginnlegg i neste uke).

Hva jeg vil med dette innlegget? Ikke skape press i hvert fall, men få fram at ingenting kommer rekende på ei fjøl (for de aller færreste, i hvert fall). Men jeg vet at mange der ute går med en drøm, et mål om å løpe - enten det dreier seg om å løpe 5 km uten stans, fullføre ei mil, løpe et halvmaraton, å gjennomføre et maraton. For å greie det, må du trolig gjøre noen endringer i det livet du allerede har. De er ikke så store som du tror. 


Kan jeg, kan alle.





fredag 6. januar 2017

Ny sesong og nye maraton i vente

Det er alltid kjekt å kaste et tilbakeblikk på året som gikk, men enda mer spennende å tenke på alle mulighetene som ligger i et splitter nytt år.



Januar er en kjip måned. Det er den måneden jeg synes det er vanskeligst å komme seg ut på løpetur. Jeg er ingen stor tredemølle-bruker, men i januar og februar blir flere økter enn ellers i året tilbakelagt på denne. Når det er sagt, skjer likevel de fleste løpeturene utendørs. Det er greit å bo på Vestlandet, der snøen sjelden finner rotfeste (og glad er jeg for det).



Så sant det klaffer med jobb og andre ting, er den ukentlige treningen med GTI friidrett på innendørs bane i Sandneshallen et høydepunkt. For tida er det 12x3.30-drag som gjelder. Er det ressursperiode, så er det ressursperiode - da blir langintervallene av denne sorten.


Januar er også en måned der nye mål skal spikres. Jeg har brukt mange kvelder på å google meg fram til hvilke maraton som kan være aktuelle å løpe, både innen- og utenlands. Det første på norsk jord skjer etter planen i Bergen om to uker. Maratonkarusellen arrangerer ja, maraton, omtrent én gang i måneden, og en rolig langtur på 42,2 km er helt greit så tidlig på året.

Det første store målet med tidsjag, blir Barcelona 12. mars. Ja, det er kanskje litt tidlig, men med riktig og smart (!?) trening de neste åtte ukene, håper jeg på ny bestenotering (bedre enn 3.31.49). For meg selv har jeg satt opp ei spesifikk tid jeg ønsker å jobbe mot, men klok av skade, tror jeg ikke den tåler dagens lys riktig enda.

I april frister Holmestrand maraton, som en lang langtur, det også. København i mai, Stavanger i august, Berlin i september, Amsterdam i oktober, Athen i november og et litt mer eksotisk står høyt på ønskelista i desember.





Det blir 9 maraton, det samme antallet som ble løpt i 2016.

Ingenting er mulig. Og klare jeg 9, er tallet 35 når 2017 er historie.

Hva er ditt løpemål?

torsdag 5. januar 2017

Aruba var fint, det

Etter Curacao, ventet noen dager på Aruba. Kritthvite strendeer, svaiende palmer, flere kilometre i beina og litt annerledes enn jeg hadde forventet.


Etter et lite feiltrinn fra bookingansvarlig (meg), for flyturen fra Curacao til Aruba, kom vi oss ombord på flyet som skulle ta oss til Aruba. Jeg hadde ikke gjort veldig grundig research for denne populære karibiske øya, men Aruba er Aruba, liksom - tenkte jeg.

Det er nesten ikke lov å si, men jeg ble litt skuffa. Ikke av strendende, for de skinte mot oss om i et hvilket som helst glossy reisemagasin, men av atmosfæren. Det var amerikanisert fra ende til annen - for mye etter min smak. Jeg liker ikke Hard Rock Café og Mc Donalds-logoer som slåss om oppmerksomheten til amerikanerne som kommer seilende inn med cruiseskipene fra Miami. Det blir ingen sjarm over det hele. Synes jeg. Andre har sikkert en helt annen oppfatning.



Vel - Aruba-oppholdet startet med en rekreasjonsøkt etter de 42 kilometrene dagen før. Det vil si 5 km rolig løp på mølla for meg, pluss lett styrketrening, anført av Kathrine. Deretter ventet solsenger med hvite, tjukke og myke madrasser og god mat servert på stranda.



Når man er på tur med Kathrine, går man. Man går mye. Veldig mye. Og løper. Man løper mye. Veldig mye.


Det er en utrolig grei transportmåte, fordi vi får sett masse vi hadde gått glipp av fra baksetet i en taxi. Vi gikk til én by den ene dagen og til den hovedstaden Oranjsestad som lå i motsatt retning, den neste. Og vi løp. 12 km den ene morgenen, hvor turen gikk langs sjøen og 11 km dagen etter, til øyas eldste kapell og i ulendt terreng, ledsaget av en innfødt vi traff under maratonet på Curacao, som også drar rundt i verden og løper. Vi var også så heldige å få hilse på de to flotte guttene hans og se hvor han bodde.




Jeg kan ikke skryte på meg 11, men 10 kilometer den siste dagen. Jeg gikk nemlig på slutten, for da kom tårene. Det toppet seg bare. Ei uke på farten, 115 km på seks dager i banken, og savn etter gutta hjemme, kombinert med slitne bein. Da er det lov å felle en tåre og to.


Det var vel kanskje de ti minuttene i løpet av ei uke, hvor smilet og latteren ikke satt løst. Jeg kan sitte her noen dager ut i 2017 og se tilbake på et fantastisk fjorår, hvor opplevelsene stod i kø, hele ni nye kom på lista, og nå er jeg over halvveis. 26 er unnagjort, 24 igjen før prosjekt 50 før 50 er ferdig. De to siste årene har jeg løpt maraton første helgen i advent - altså i slutten av november.

I 2015 gikk turen til Firenze, og i 2017 håper jeg på nok et sted der temperaturen ikke ligner på den norske på den tida av året.









onsdag 4. januar 2017

Curacao, del 3: The race

Det er 5 uker og 3 dager siden mitt livs mest spesielle maraton. Gjør deg klar for løpsrapport. 



Tre dager etter ankomst var tida inne. To gode treningsdager, hver med 21.1 km i beina og mål om at KLM Curacao Marathon skulle bli en opplevelse uten tidsjag. Natt til søndag 27. november var jeg og løpefølge Kathrine klare.

Det er noe eget med å stå opp kl 01.45 for å rekke frokost kl 02.30 og starte å løpe halvannen time senere - midt på bekmørke natta. Men det er slik maraton på disse breddegrader foregår, man må starte så tidlig for å unngå den verste varmen som melder seg etter soloppgang rundt halv sju.

Vi spiste frokost på stranda, fikk god kaffe og ruslet opp til startområdet et kvarter før det braket løs. Spente på hva som ventet av å løpe i 30 graders varme i rundt fire timer. Og vi var spente på om regnet, som hadde herjet de to siste døgnene, holdt seg unna...

Der. Så var vi i gang. En del av løypa kjente vi fra før, da vi hadde løpt de to dagene i forkant. Men det var mørkt. Veldig mørkt. Derfor stod det etter hvert politifolk med lyskastere for hver hundrede meter omtrent, så slapp vi å snuble..



Det var snaut 5 km inn til sentrum, og der ventet ei julepyntet bro over til andre siden av «byen». Svetten silte allerede, selv om tempoet lå på sluttid 4 timer.



Det gikk ikke for fort. Slettene gikk unna og den første motbakken, en lang en, kom etter 9 km. Så bar det utfor, og innover mot trange sentrumsgater før det kom enda en stigning. Det virket som den aldri tok slutt, og etter et par km stod jeg på toppen av en av verdens høyeste broer, Julianna bridge. 15 km var unnagjort totalt. Det er forbudt å gå over denne til vanlig, så jeg tok noen sekunders hvile og filmet et par snutter, før jeg løp videre ned mot passering for å ta fatt på runde to. Kathrine så jeg ikke noe til, men antok hun lå et stykke foran meg.



Det nærmet seg passering for halvmaraton. Da vi rundet startområdet, stod halvmaraton-folket klare. Det var en del flere deltakere enn på den hele distansen (kun 92 personer løp hel), og det var mye folk som hadde møtt fram for å heie. Litt lysere, men sola hadde ikke helt stått opp. Klokka hadde ikke passert seks. Det passet fin at sola ikke hadde stått opp, for jeg kunne bare vrengt av meg singleten, som kunne vris av svette. 31 grader så jeg på et skilt. Det er varmt.

Innover mot sentrum nok en gang. Ny passering av julepyntede Charlotte-bridge. Jeg kastet et blikk på de pastellfargede husene. Curacao er full av motiver - over alt.



Jeg passerte en del menn bortover sletta. Det gir alltid en boost, særlig når beina kjennes litt stive. Jeg tenkte på stigningen som nærmet seg. Jeg stoppet halvveis og gikk i hurtig tempo framfor å løpe og tror ikke jeg tapte mange sekundene på det. Men så var det ikke for å sette pers jeg var her for, det måtte jeg stadig minne meg selv om.

Done. Nedover, rulle lett og løpe litt flatt før nytt møte med en av verdens høyeste broer. Det var mange som hadde begynt å gå, det gjorde jeg også innimellom, for de verste partiene var bratte.

36 km og jeg stod på toppen igjen. Der stod det ei rekke med polifolk av sikkerhetsmessige årsaker (folk hopper fra denne broa, fikk vi vite). Jeg traff på et hollandsk ektepar og tok følge med dem et par km nedover. Det er nå den aller beste delen av et maraton starter.

Klokka viste at 4 timer trolig ikke ville nås, men det betydde lite. Jeg kostet på meg et smil der jeg løp i de trange smauene før det siste, tre kilometer lange strekket som startet akkurat utenfor hotellet vårt.

Et drøyt kvarters løping igjen. Det er ikke lenge. Folk kom løpende i mot, for nå hadde både 5 og 10 km-distansen startet.

Det var søndag morgen, klokka hadde så vidt passert åtte, og jeg løp i mål på et maraton på ei karibisk strand. Jeg måtte nesten klype meg i armen. Det trengte jeg ikke. Jeg fikk øye på Kathrine, hun hadde blitt nummer 2. Jeg håpet i noen sekunder at det ikke hadde vært flere kvinner mellom meg og henne, men det var 2. Nummer 5 er ikke så verst når man løper på over 4 timer og en halvtime seinere enn persen. Det samme var tilfelle for Kathrine.



Men akkurat dét stod ikke i fokus. Fokuset var å finne to strandstoler, få på bikinien og finne strandbaren, ta de obligatoriske after run-bildene og vente på premieutdeling, som skjedde med brask og bram. Her var alt nøye planlagt, med trommer, taler og ordentlige pokaler. Strandparty på formiddagen, smilende mennesker over alt, og sol fra skyfri himmel.











KLM Curacao maraton ble i 2016 arrangert for tredje gang. Et flott konsept, hvor du kan løpe fire distanser; 5, 10, halv- eller helmaraton.

Jeg sa til meg selv i 2011, da jeg løp mitt første maraton i New York, at det var en once in a lifetime-experience. Det samme tenkte jeg først om Curacao. Jeg dro til NY for å løpe også i 2013.

Det meste tyder på at det blir gjensyn med denne fascinerende løypa, atmosfæren - fire dager og netter på øya var ikke nok.



Fortsettelse følger i morgen med oppdateringer fra våre tre siste dager på naboøya Aruba. Der ble det også løpt noen kilometre...







lørdag 26. november 2016

Curacao Marathon, del 2 «Kontraster»

Løpe mye eller lite før maratonet, blir det tropisk storm eller ikke? Hva med varmen? Eller er det ikke så varmt likevel? Løpe fort eller ikke løpe fort?



– Kan du bruke noe av dette til blogginnlegget?

Klokka er fem om morgenen og det tikker inn en melding fra løpefølge Katrhine som ligger en halv meter fra meg. Jeg er i ferd med innta den tredje kaffekoppen på en time, siden vi våknet. Altså er vi på norsk tid, fordi vi skal løpe midt på natta om et døgn.

Meldingen inneholdt noen positive setninger.

«Jeg har mye å være takknemlig for».

«Jeg er sterk og kommer meg gjennom det meste».

«Jeg gjør gode valg».

«Jeg liker mange ting ved meg selv».



 Curacao er helt annerledes enn jeg forestilte meg. I mitt hode eksisterte ikke 30-32 grader og høy luftfuktighet. Jeg trodde oppriktig at det var å komme ned hit, snøre på seg løpeskoene og dra i land enda en ny pers, tropisk klima eller ei. Det blir trolig ikke slik. Ikke fordi jeg velger å tenke negativt, men fordi erfaringene fra gårsdagens 21 km rolige løpetur ga meg noen svar. Utfra den må jeg ta et valg.

– Du tenker av og til litt for komplisert, du kan ikke analysere alt til hver minste detalj. Her i dette løpet kan alt skje. Du må bare hoppe i det, sier Kathrine.



Derfor blir denne maraton turen noe jeg aldri før hadde tenkt jeg ville gjøre. Og så får erfaringene vise om det er helt på viddene eller om det funker. 21 km fredag og 21 km i dag. To halvmaraton og et helt på tre dager.

– Hva er forskjellen på å løpe på 3.45, som vi kanskje ville gjort om vi hadde anstrengt oss i denne varmen og 3.55 og få en god opplevelse. Kanskje kommer vi ikke under 4 timer en gang.



Det er lørdag ettermiddag og vi ligger i senga og ser Karate Kid på tv (eller - Kathrine ser og jeg sjekker sosiale medier og nyheter, jeg ser de scenene jeg liker - når han vinner). Utenfor pøsregner det. Vi fikk én time på stranda, halvparten under en stråparasoll fordi det regnet av og på hvert tiende minutt.

Innimellom pratet vi om morgenes halvmaraton som gikk med flere stopp, blant annet fordi vi måtte vente på ei bro som skulle komme over til siden vi stod på, og fordi vi måtte innom et hotell og trygle oss til noen glass vann. Vi stoppet for å kjøpe smoothie for energipåfyll etter 16 km, og vi stoppet for å ta bilder av de utallige motivene langs løypa.




Det er ingen forskjell på 3.55 og 3.45 når forholdene er som de er. Derfor har vi bestemt for å prøve ut en ny strategi med to timers rolig løpetur de to dagene før selve maratonet. Jeg innrømmer at det er med skrekkblanda fryd jeg ser fram til å stå opp natt til i morgen og stille meg på startstreken sammen med 200 andre deltakere. Nei, det er ikke flere som skal løpe helmaraton, de 2000-3000 andre skal løpe halv, 10 km eller 5 km.

Jeg er takknemlig for at jeg kan løpe og fordi jeg får muligheten til stadig å se nye deler av verden på denne måten.



Jeg vet jeg er mentalt sterk og står oppreist i de fleste situasjoner, selv om jeg tviler nå og da. Jeg liker ikke det ukjente, som når alt kan skje.  Det kan plutselig begynne å pøsregne, som i går, da veiene nesten ble ukjørbare i løpet av 10 minutter. Jeg vet ikke helt hvordan løypa er, og jeg vet ikke hvordan det er å løpe i fire timer i så høy temperatur med så høy luftfuktighet Og jeg har ikke løpt midt på natta før - det tidligste er klokka 6 i Dubai.

Jeg liker at jeg tør å å prøve noe nytt. Så gjenstår det å se om det var et godt eller dårlig valg.